image

Nils Aas Kunstnerverksted på Inderøya: Mens Håkon Bleken alene fyller hele andre etasje med sin nye billedserie, får han i etasjen under selskap med Nils Aas sine gips- og bronsebyster

Håkon Bleken har lenge vært en dødsseiler. Tidsfordriv, sier han, er å sløse med tiden. Dødsfordriv gir livet mening. Det var også tittelen på hans store jubileumsutstilling i Trondhjem Kunstforening i 2010.

Nå har han lagt ut på seilas igjen. Denne gang ved Nils Aas Kunstverksted på Inderøya hvor han i en stor billedserie manøvrerer seg ut mot «Dødens Ø» – med en disiplinert, livskraftig og malerisk styrke.

Nils Aas sitt kunstnerskap er det derimot lite med dødsproblematikk - men mye som kan knyttes opp mot hans eget levde liv. Han har beskrevet sponhaugen, håndverkerne og samværet med fiskere og bønder i bygda der han vokste opp, og han har poengtert at det er viktig å vite hvor en kommer fra! Men Nils Aas har også latt oss få del i den store nasjonale fortelling, gjennom tegninger, byster og andre skulpturer fra de siste 50 år.

Noen av disse verk er også på plass i sommer. Her er Jacob Weidemann og Frans Widerberg, Harald Sæverud, Edvard Grieg og filmens Pål Bang-Hansen. Her er óg kong Håkon 7 i et skulpturalt småskalaformat. Mens Bleken alene fyller hele andreetasjen med sin nye billedserie, får han i etasjen under selskap med Nils Aas sine gips- og bronsebyster.

Her stiller han ut seks malerier av Arne Nordheim – alle malt etter Blekens egne fotografier av komponisten på pleiehjemmet der han i en brutal sykdomsperiode bodde de siste år av sitt liv.

Møtet mellom den intense fargeklang og uttrykkskraft i Blekens bilder og den formsterke poesi hos Nils Aas er utnyttet til flere sterke montasjer, som når kong Håkon 7, med kongelua foran brystet som en symbolsterk heder til det norske folk, har fått plass ved siden av den sammensunkne og døende komponisten – selve inkarnasjonen av den nyskapende norske musikk.

Arne Nordheim har selv gitt uttrykk for at hans musikk ligger et sted mellom poesi og katastrofe. Dette utsagnet har Bleken ofte støttet seg til for å karakterisere sin egen kunst.

Bronsebysten av Håkon Bleken selv er plassert foran det store vedmonumentet i Kunstverkstedet. Hel ved fra norsk skog mot bronse – helt i tråd med mangfoldet under Nils Aas sin egen vidtfavnende horisont.

Bleken har selv fortalt at han satt modell bare i en liten halvtime, og han skriver om billedhuggerens skarpe og kompromissløse sansning: Nils Aas modellerer meg og sier: Hvis jeg ikke får det til fra begynnelsen av, nytter det ikke å rette på, litt her, litt der. Nei, da må alt rives ned og tas opp fra bunnen av, helt fra bunnen av.

Inn til beinet måtte han – til det ekte og uforfalskede. Til kraniet, om man vil. Noe annet dugde ikke, men når sansningen var skarp og inntrykkene ufiltrert, kunne selv korte glimt av skjellsettende opplevelser lagres – modnes og gjenskapes i leireklumpen. Ofte med en nådeløs visshet – iblant som en profetisk intuisjon.

En slik følelse av forventning kan óg Arne Nordheim ha båret på. Å lage kunst, har han sagt, er å gi uttrykk for den mest verdifulle gjenkjennelse – nemlig å kjenne igjen noe man ikke har opplevd. Han har óg latt oss forstå at musikken hans ligger et sted mellom poesi og katastrofe. Derfor blir maleriene og skulpturene i første etasje – både med sin livskraft og sitt dødsbudskap et velkomponert preludium til billedserien «Dødens Ø» i etasjen over.

Inspirasjonen til tittelen har Bleken hentet fra den sveitsiske kunstneren Arnold Böcklin som i årene 1880 – 1886 malte flere bilder med samme tittel «Die Toteninsel».

Bildene til Bøcklin viser en nærmest øde øy med bergnabber som reiser seg over et mørklagt vann. Inn mot øya seiler en enslig båt med en hvitkledd skikkelse som et kontrapunkt mot den dystre monumentalitet.

Arnold Böcklins hvitkledde skikkelse er blitt fortolket som den samme fergemann som er tilstede i gresk og romerske mytologi. Charon er hans navn. Det var han som seilte sjelene over til den endelige dommen i dødsriket.

Både fergemannen og dødens øy dukker opp i flere av kulturhistoriens storverk som i Michelangelos dommedags-freske i det sixtinske kapell, i Strindbergs «Spøkelsessonaten», hos komponistene Sergej Rachmaninoff og Max Reger.

Men Blekens parafrase over dette tema foregår ikke på 1880-tallet med mange mytologiske og irrasjonelle skjær i sjøen. Han har alltid hevdet at følelser bør stå under intellektets kontroll, og han maler helst sine bilder når forhenget er trukket fra – når maskene er borte, når motivet er nakent og forsvarsløst.Hva nå motivet enn skulle være. Menneske eller skjebne. Han vil som Olav Duun «sjå livet i kvitauget». Det er ingen unnselig Böcklinsk robåt som seiler inn, men en fordømt knokkelbåt med en nåtidsballast ombord – og med en fergemannen som til seil henger opp glatte og velpolerte reklamer for fjerne reisemål. Innbydende, men også forvitret og heslig. Et kulturfall avspeiles mere enn en individuell sjelekamp.

Estetikken ligger ofte nært det demoniske hos Håkon Bleken, og begge tilhører de en sanselighet som hos ham som synes åpen i flere retninger. For samtidig som «Dødens Ø» er en billedserie med glimt av djevelskap og uhygge som den dystre silhuetten av Auschwitz uttrykker, så maler Bleken óg fram storslagne og intense, vakre, stramt og kubisk formede fargekomposisjoner.

Disiplinert, følsomt, poetisk og transparent. Nærmest som befriende og forløsende hildringer - inn i dette skjøre grensefeltet mellom liv og død.