Håkon Bleken
«Dødens ø»/»Nye arbeider»
Galleri Brandstrup, til 9. okt.
«Dødens ø» er navnet på den ene av de to utstillingene. Den andre har en enklere tittel: «Nye malerier». Den er lysere og mer fargerik. Men opplevelsen av den første er heller ikke spesielt dyster, selv om maleriene preges av både mørke og jordfarger.
Like mye som de er meditasjoner over døden, er maleriene som møter publikum i Galleri Brandstrup på Tjuvholmen variasjoner over et malerisk tema. Og selv om Håkon Bleken (født 1929) er en kunstner som ikke er redd for å si sin mening, er kunsten hans like mye et uttrykk for en kunstnerisk utfordring som kommer til uttrykk i den daglige kampen med malingen. Hva annet skulle det være som driver en kunstner til å produsere så mange store malerier på ett år?
Utgangspunktet er ett av kunsthistoriens ikoniske motiver, symbolisten Arnold Böcklins «Toteninsel» («Dødens øy» 1880–86). Böcklin malte selv fem versjoner av motivet, men Bleken stopper ikke der. Motivet er tydeligvis noe som opptar ham sterkt, og han har malt minst 23 versjoner av den sveitsiske romantikerens kjente motiv. Ikke alle er kommet med på utstillingen. I tillegg viser han et antall malerier med den samme silhuetten, men med andre titler enn «Dødens ø».
Og ja, det er fullt mulig å gå gjennom utstillingen uten å ta inn over seg alvoret i dødstematikken. Begge utstillingene er sterkt preget av Blekens maleriske overskudd. Men, de fleste som ser «Dødens ø» vil tenke på tragedien på Utøya. Omrisset av «Toteninsel» ligner ikke Utøya, men terroren er fortsatt så tett på oss at det er vanskelig å slippe unna. Ikke minst fordi han utvikler båtmotivet fra originalen på en måte som får oss (i hvert fall meg) til å tenke på de mange frivillige som var ute i båtene sine for å redde ungdommene som la på svøm. Det som hos Böcklin er Karon som bringer de døde over sjøen til dødsriket, blir et redningens symbol hos Bleken.
Det hører med til historien at Håkon Bleken er sterkt knyttet til det skjebnesvangre stedet. Etter at terroren rammet Utøya i 2011 var han en av de første kunstnerne som turte å jobbe med traumet. Men han var så sterkt påvirket av terroristens grufulle handlinger at han ved utstillingen i mars 2012 ikke maktet å henge hele triptykonet med Utøya-motiver ved siden av hverandre i galleriet. Tragedien var for tett på, og det ble for sterkt å se de tre maleriene sammen. To av de tre ble hengt opp på kontoret.
Collageteknikken brukes i et stort antall malerier. Den går som en rød tråd gjennom Blekens karriere, men denne gangen er den mer enn noen gang tømt for mening. Med ett unntak («Dødens ø XVI», der han blant annet bruker det ikoniske fotoet fra andre verdenskrig av den lille gutten fra jødegettoen i Warszawa) er avisklippene han bruker (hovedsakelig som underlag for tynne lag med maling) strippet for meningsbærende innhold. Vi kan bare spekulere på om dette er et uttrykk for resignasjon, eller om Bleken mener at ondskapen så til grader er på fremmarsj igjen at den beste måten å protestere på er å insistere på å vise frem hvordan vi lar oss underholde i hjel av trivialiteter? Uansett kan ikke Håkon Bleken anklages for å forholde seg likegyldig til tilværelsens store spørsmål. Utstillingen «Dødens ø» er sterkt preget av dødssymbolikken. Han går døden i møte og stirrer den i hvitøyet. Det er kanskje den beste måten for et aldrende menneske (og alle andre) å forholde seg til det ufravikelige?
En annen måte å forholde seg til døden er å glede seg over livet. Utstillingene byr på mange innfallsvinkler til tilværelsen. Gleden over livet og fargene synes for eksempel i «Selvportrett med kvinner», som sammen med «Hendelse I og II» fyller en vegg i galleriet over gaten. De to portrettene av «Vera» viser at livet har mye å by på. De er spennende malt, og de skal portrettere en ungdomskjæreste som dukket opp etter mange års adskillelse med et ønske om å bli portrettert.
Kombinasjonen av motiver og Blekens glitrende teknikk gjør dette til to utstillinger fylt av gode opplevelser. I tillegg til collageteknikken fortsetter han sin utforsking og videreføring av den norske 50-tallsmodernismens sans for kubistisk ornamentering. Og han jobber videre med fragmenterte menneskekropper som like gjerne kan være vakre komposisjonsstudier som de kan leses som brutale bilder på bestialitetens verste utslag. Se bare på den (skremmende) skikkelsen øverst i «Hendelse I». Er underarmen som stikker opp mot ansiktet et kjærtegn, eller er det en avrevet kroppsdel fra (kvinne?-) figuren som fyller resten av flaten?
Det begynner å bli en klisjé, men Håkon Bleken slutter ikke å overraske. For alle dem som bare kjenner ham fra de siste, suksessrike årene (prisnivået er betegnende for suksessen, samlet pris for de maleriene som er til salgs er like over 6 millioner kroner) ville det være lærerikt å få sett hans karriere i sammenheng. Det er litt over to år til han runder 90. Jeg regner ikke med at Nasjonalmuseet får det til, men det burde finnes ett museum i Norge som kan ta på seg oppgaven og lage den definitive, retrospektive jubileumsutstillingen. Da kan vi få se mangfoldet, konsekvensen og rikdommen i hans kunstneriske gjerning. Inntil det skjer får vi glede oss over denne og kommende utstillinger med malerkjempen.