image

Fullt hus. Steinar Haga Kristensen portrettert midt i egen «Brun periode»-utstillling – i en for anledningen uvanlig velfylt overlyssal på Kunstnerforbundet: til venstre for kunstneren en karakteristisk syk profet, bak ham en like karakteristisk kropp som klemmer en abstrakt form. Foto: Ivar Kvaal

I høst har Steinar Haga Kristensen (37) vært blant Oslos synligste kunstnere. Nå kan du oppleve hans klemmer og profeter på Økern i Oslo.

60 meter over bakken henger en syk profet – høyt oppe på en vegg i et rom med formidabel utsikt over Oslo. «Der kranke Prophet», med sin særegne diamantform, er Steinar Haga Kristensens verk, og motivet har fulgt ham: Ifølge galleristen hans, Christian Torp, har kunstneren malt én syk profet i året siden tenårene. Mannsfiguren med glorie som nå henger i ellevte etasje i skapningen som gjennom sitt mer enn 50 år lange liv har hett STK-, Alcatel- og Oxer-tårnet, er fra 2017.

Den hvite bygningen på Økern var opprinnelig del av Standard Telefon og Kabelfabrik. I høst, derimot, har Torp omskapt den til visningssted for kunst. Nærmere bakkeplan befinner nok et kjent Kristensen-motiv seg: en anonym kropp som klemmer en abstrakt form. «Abstraction Hug 03», som opprinnelig var et maleri, er blåst opp og trykket i gigantformat: Tekstilets omfang – 7,4 ganger 5 meter – gjør at motivet ruver, selv i det digre rommet det henger i.

Rundt og under det befinner verk av andre yngre norske kunstnere seg: Henrik Olai Kaarstein, Sebastian Helling, Sandra Vaka Olsen og Ivan Galuzin. I kjelleren har Marthe Ramm Fortun laget en performance, og etasjen over «Abstraction Hug» har Ilija Wyller fylt med maleri og skulptur. Alle er de bidrag til «Concrete Island», utstillingen som er oppkalt etter en roman av den britiske forfatteren J.G. Ballard og altså finner sted i særlig assosiasjonsskapende omgivelser: et landemerke i form av et smalt betongtårn fra en industriell æra som er i ferd med å bli borte.

FORTVILELSER

Forelegget for den klemmende kroppen, og en rekke syke profeter, har nettopp vært å se på Kunstnerforbundet, som del av Steinar Haga Kristensen-utstillingen «Brun Periode – (Heimat)». I høst har han vært særlig synlig i hjemlandet: I tillegg til kabeltårn-prosjektet og Kunstnerforbundet-utstillingen var verk av ham inkludert i sesongens utstilling på Vestfossen Kunstlaboratorium. Til skulpturparken Wildlife på Nesodden har han også bidratt.

Nylig kom dessuten meldingen om at Nasjonalmuseet har kjøpt inn to eldre arbeider: «The Spread of Dilettantism #01» (2013) og «Fortvilelser i leire» (2012) – Kristensens titler har det med å sette seg i minnet. Sistnevnte installasjon så jeg på Kunsthall Oslo da den var ny, og også selve verket var så uvanlig at jeg aldri har glemt det: Fortvilelsen var laget av materialer fra Oslos grunn og besto av det Nasjonalmuseet kaller «et absurd bomiljø fylt av ubehjelpelig kunsthåndverk; skjeve kopper og kar, kollapsede møbler samt en fondvegg som er en slags 70-talls keramikkversjon av Munchs Solen». Gjester kunne sette seg i møblene og se en film hvor kropper nærmest badet i leire.

Et verk fra «Brun periode – (Heimat)» ble innkjøpt til KODE-museene i Bergen. Før utstillingen kom til Oslo, var den blitt vist i andre varianter i så vel Nederland som Frankrike. Det er betegnende for et kunstnerskap som har utfoldet seg like mye internasjonalt som i Norge.

Tittelen er vittig, en anelse stormannsgal og som alltid verd å kommentere: Ideen om en periode dominert av én farge leder straks tankene til Pablo Picasso og hans blå og rosa perioder. I utstillingsteksten trakk imidlertid hovedpersonens kollega Eirik Senje oppmerksomheten også mot René Magritte og belgierens mangetydige «periode vache», «kuperioden». Begrepet ble, som Kristensens brune periode, skapt av kunstneren selv.

Heimat-ordet kan forstås både som den tilbakevendingen til hjemlandet utstillingen utgjorde, og som en kommentar til nasjonalistiske strømninger i dagens Europa. Kristensen ynder å leke med språk, og det tyske ordet Heimat har beholdt en klang av slike ideer. En annen av Kristensens serier heter «Der Schliessmuskel funktioniert nicht mehr» («Lukkemuskelen fungerer ikke lenger»), og den syke profeten dukker opp også som «Prophéte Malade». Selv om nesten alle utstillingens verk var datert 2017, har også brunfargen fulgt kunstneren: Allerede i 2008 lagde han prosjektet med den uimotståelige tittelen «Brunt og vanskelig».

KROPP

Den karakteristiske «Brun periode – (Heimat)» var nok et bevis på at Kristensen er en kunstner som er vanskelig å glemme når man først har sett verkene hans. Han hadde fylt opp gulvet og veggene i Kunstnerforbundets elegante overlyssal med en overveldende mengde objekter og bilder dominert av fargen tittelen antydet: skulpturer i keramikk og gips, tekstilverk, figurative og abstrakte malerier i flere teknikker og animerte videoer som ble vist på en rekke skjermer og inneholdt alle utstillingens over 70 øvrige arbeider.

På skjermene marsjerte verkene på militært vis, og også den fysiske utstillingens frodige, viltvoksende preg ble holdt i sjakk av den strenge geometriske komposisjonen gjenstandene sammen dannet. De fantasieggende objektene satte begrepspar som kitsch og kunst, inderlighet og ironi, romantikk og modernisme og humor og alvor i bevegelse.

En gruppe av uglene som kunstneren også har laget mange av, reiste seg fra en vase som blomster. Kropper og deler av dem dominerte, enten det var en hånd som sto ut av en plate, eller hoder. Kroppene som klemmer abstrakte former, var særlig fremtredende. Skulpturene – plassert på pappkasser – var så rike på detaljer og malte motiver at de måtte studeres fra alle sider. Det tilsynelatende kaoset samlet seg imidlertid i en helhet som i høy grad fremsto som én installasjon, 74 individuelle titler til tross.

Kristensen er da også en kunstnerpersona som aldri har gått av veien for den riktig store gesten: Allerede før han fylte 30, ga han ut en nærmere 300 sider tykk bok med den freidige tittelen «Retrospective». Både utgivelsen, den brune perioden og språkbruken forteller om en bokstavelig talt enestående skikkelse i norsk kunstliv. Hva han ville gjort i og med enda større rom, er det all grunn til å håpe og tro at vi etter hvert vil få svar på.