image

Etter hvert som man følger et kunstnerskap, over noen år, kan man lett innbille seg at man skjønner agendaen. Og ofte gjør man jo også det. Det er egentlig det samtalen vår graviterer ned mot – ikke bare denne dagen. I retrospekt ser jeg jo at også dette er et mønster; dette er hva jeg primært snakker med Sverre Bjertnes om hvis vi setter oss ned (vi har jo gjort det før). Men nå, et år etter en kanonisert utstilling på Stenersenmuseet og en ny mønstring på Galleri Brandstrup rett rundt hjørnet, legger jeg kanskje for første gang virkelig merke til det.  Hva man finner på innenfor et kunstnerskap og hvordan, er – faktisk – det sentrale spørsmålet. Hvordan det farger kunstnerens biografi, eller oftest omvendt, blir av underordnet betydning. Andre kunstnere ville fort konsentrert seg om hvor mye omverden legger merke til kunsten, men for Sverre Bjertnes kan dette ellers universelle behovet for bekreftelse se ut til å ha gått helt i revers, og per i dag utgjør arbeidet et instrument for å se, og til dels skjønne, verden. Bedre; jeg mistenker at det egentlig på sikt innebærer et forsøk på å bekrefte verden, heller enn å bli bekreftet av den. Det var bestandig ekstremt historiebevisst, dette, drevet av den typen håndverksmessig begavelse som gjerne får de mer klønete av oss til å gi opp alle planer om å være fotorealister (hvis vi nå gikk rundt med slike vrangforestillinger), og med uventede svinger innom både mytisk og selvbiografisk materiale, men alltid med dette rastløse ved seg. Og i studioet står deler av det som snart skal installeres på Galleri Brandstrup – det likner selvsagt ikke på noe annet han har laget tidligere. Like selvsagt ser man med en gang at det er han som har laget det. – Jeg har jobbet en del sammen med Håkon Bleken i det siste, og det har satt noen spor..

No shit? Det er partier her som ser ut til å være Bleken selv; collagen, de avstemte fargene, arrangeringen og rearrangeringen av billedflaten i forskjellige blokker. Sverre forteller at han også skal stille ut sammen med Bleken på QB i Oslo om ikke så lenge (noe jeg egentlig allerede vet, men den daglige informasjonsflommen som raser over meg har begynt å gjøre det nødvendig å minne meg på ting).

– ...men det er også en generell interesse jeg har for tiden for den type maleri. Den tidlige modernismen, Ekeland – den sorten malere. Nå skal det sies at denne siteringen som forekommer bare utgjør en detalj i en større sammenheng her – og da har jeg ikke engang nevnt at prosjektet i like høy grad baserer seg på flere skulpturer i bronse – men man legger merke til den. At den ene skulpturen forestiller en svær hund med et hode i fullstendig oppløsning, med portrettene til Jakob Weidemann og Nastassja Kinski (!!!) på forlabbene, og muligens siterer en helt annen tidlig modernistisk isme, står overhodet ikke i noen form for motsetningsforhold her.

Mer uventet, i sin tid, var det omfattende samarbeidsprosjektet med Bjarne Melgaard, markert med to utstillinger i Oslo i februar 2012 – simultant på Galleri K og Rod Bianco. En prosess de aller færreste kunne se komme, eller ane hva den ville avføde. Jeg tar opp det at når folk snakket med meg om utstillingen på Stenersenmuseet, var det først og fremst to ting de mente skurret. Og den ene tingen var den påtagelige innflytelsen fra Melgaard. Der er de som overhodet ikke likte kombinasjonen til å begynne med, og forholdt seg litt til det sånn som de aller fleste tenkte på Lou Reeds samarbeid med Metallica – fans av Bjertnes er ikke nødvendigvis fans av Melgaard. Men det er en påvirkning som også var veldig lett å lokalisere, i den labyrintiske kurateringen, full av drastiske plasseringer og uortodokse kombinasjoner.

– Selvsagt merktes det. Vi jobbet sammen i to hele, veldig intense år, drev og tegnet og malte oppåhverandres ting. Lenge etterpå drev jeg faktisk og imiterte Bjarne. Jeg tagget ned mine egne ting på den måten han ville gjort det – jeg var blitt avhengig av det. Det er liten tvil at det syntes på Stenersen, det var veldig kort tid etter.

En ting jeg ikke tenkte så mye over før, men som blir nødvendig å reflektere over nå, er hvor veldig få andre samtidige kunstnere som kunne gått inn i den typen dialog med Bjarne Melgaard over så lang tid uten å bli fullstendig spist opp og levd resten av sine liv som neoekspressive kloner. (Det er tross alt folk der ute som gjør nettopp det – uavhengig av både Melgaard og Bjertnes.) Det er først etterpå, når jeg setter på kaffen hjemme og forbereder meg til å skrive det her, at det slår meg i hvor høy grad Sverre må ha forholdt seg til dette som en kalkulert risiko. Og det ville vel neppe gått godt hvis der ikke allerede var en såpass distinkt forskjell mellom kunstnerskapene til å begynne med.

– Jeg vil helst holde alt så åpent som mulig – jeg liker ikke når det blir forutsigbart, og det å jobbe så tett på Bjarne var definitivt et skritt rett ut i det ukjente; ingen av oss ante hva som ville komme ut av det. Men jeg ser etter sånne uventede åpninger, muligheter for å ta arbeidet mitt til steder det ikke har vært før. Holde dørene åpne – jeg inviterer jo folk inn i det for at det skal skje ting. Det er ikke nødvendigvis noe gæernt i det å konsentrere seg om én eneste ting gjennom et helt kunstnerskap – men det er altså ikke det jeg gjør. Det er mer interessant på denne måten.

T: Ok, den andre tingen folk hengte seg opp i på Stenersen ...

S: Ja, hva var det?

T: En viss besettelse av kjæresten din, jeg telte noe sånt som...

S: Ja, men den besettelsen der må jeg faktisk få lov å ha! Bare vent, det vil bli mer, altså!

T: Det er helt greit for meg – det er bare hva folk fortalte meg, fordi folk gjerne forteller meg hva de synes om utstillinger de har sett. Jeg fikk også en melding fra en venninne som relativt sjelden er innom slike tilstelninger, og som ikke har noen forankring innenfor denne konteksten der vi jobber, som – et par uker etter at jeg hadde skrevet om den – insisterte på at dette måtte jeg bare se!

S: Haha!

T: Fordi, fordi – der fikk du en stor fan, altså – det var det beste hun hadde sett på veldig lenge, og dette måtte jeg bare få med meg fordi hun hadde lyst å diskutere det med meg etterpå.

Vi må runde av dette. Men la meg bare si, helt til slutt, at jeg har kjent denne kvinnen en del år. Og det aner meg at det nettopp var den monomane besettelsen av kjæresten som virkelig gjorde hele greia for henne – liksom alt med en viss temperatur bestandig har gitt utslag der. Nå, besettelse har gjort ganske mye med meg også opp gjennom årene. Det er derfor jeg skriver dette.