En europeer på Tjøme

– Om jeg slutter å male, så smått pakker sammen tingene mine, så går det ikke lang tid før jeg blir syk. Jeg blir ganske enkelt syk. Dette er en helt nødvendig del av meg. Å male er måten jeg puster på.

Inger Sitter var barnet som tegnet og tegnet. Hun var vidunderbarnet som debuterte på en utstilling i Trondheim for 71 år siden, allerede som 13-åring. Gjennombruddet kom da hun på 1950-tallet presenterte sine abstrakte bilder. De ble kalt lyriske, med sine inspirasjoner fra naturen. Nå er det ny utstilling av arbeider på Galleri Brandstrup i Oslo. Det er hennes 85. separatutstilling.

– Det skal angivelig være den siste.

– Ja, det er dramatisk å si slikt, at det er den siste. Jeg lurer på om jeg ikke sa det forrige gang også. Jeg vet ikke hvorfor jeg sier slikt. Men jeg blir jo snart 85 år, har kreft, og så har jeg bestandig trodd at jeg skulle forsvinne når jeg ble 84, slik som min bestemor. 84 vil være bra. Da har jeg gjort det meste. Jeg engster meg ikke så mye. Jeg vet jeg kan lyde rå og brutal når jeg uttaler meg. Jeg vil heller forsvinne tidsnok enn å råtne langsomt med alle mulige problemer. Om man har lov til å si slikt.

Men jeg har ikke det minste lyst til å slutte å male.

– Og når du ser tilbake?

– Jeg er ikke opptatt av å se tilbake. Men jeg tror denne utstillingen er en slags oppsummering. Jeg tror den har noen av de beste bildene jeg har laget. Formmessig har den i seg det meste jeg har drevet med hele livet, både det stramme og det løsslupne. Da jeg rømte fra mitt professorat på Statens Kunstakademi, dro jeg til Paris og fant et lite atelier der. Det ble veldig løssluppent. Ikke livet mitt, det har aldri vært løssluppent, men maleriene. Det var som om jeg åpnet alle kranene. Det ble veldig stort, mye farger, rødt og blått. Det er morsomt å se på nå. Nå er jeg ikke der. Når er det mer tilbake i det svarte og hvite, med enkle og skarpe kontraster.

– Du er ikke opptatt av å se tilbake. Hva ser du rundt deg nå?

– Jeg ser mer. Jeg seg og ser, og jeg synes jeg ser mer og mer. Jeg tror jeg ser bedre. I går satt vi ute og spiste, og jeg så noen blader på en plante, og så tenkte jeg så fantastisk. Jeg fulgte dem med øynene, som om jeg tegnet.

– Du snakker om det på en svært lystfylt måte.

– Ja, det er absolutt en glede.

– Som om sansene åpner seg. Tillat meg, men vi tenker ofte annerledes om aldring, at noen sanser dempes.

– Det tror jeg ikke gjelder meg. Det ligger en stor undring i meg over naturen. Men jeg synes det er så trist med at mange lar være å se. Naturen er der, utrolig og tilgjengelig og rundt oss, og det er opp til oss å få det med oss. Inger Sitter har levd det meste av livet sitt utenlands, mest i Frankrike og Italia som voksen. Nå er det Norge og Vestfold. Dermed har hun både et utenfra- og et innenfrablikk på oss nordmenn. Og hun kommenterer også der en manglende åpenhet. Åpenheten ser ut til å trenge noe vin, sier hun. Og hun sier vi er altfor lite opptatt av verden, den politiske. På Tjøme spiser hun ofte sin middag alene, nesten alene, da hun slår følge med norske nyheter, fransk fjernsyn og BBC. Hun er sterkt bekymret for at vi ikke er bekymret nok, for at vi langsomt ødelegger kloden vår.

– Men hva med åpenheten, nysgjerrigheten og interessen omkring din kunst?

– Det er jeg usikker på. Jeg tror ikke det er så mye diskusjon omkring bildene mine. Det er jo lett å bli definert inn i en posisjon, at man kommer til et stadium hvor man får et stempel. Og så er jeg jo kvinne da, vet du.

– Hva legger du konkret i det å være kvinne i kunsten? Du selv blir referert til som vår største kvinnelige samtidskunstner.

– I kunstverden er det langt igjen til noen slags likestilling. Dels handler det om midler. Man skal ikke skjære alle over én kam, men få samlere satser på kvinnelige kunstnere. Det får jo konsekvenser for oss. En annen ting er at mange kvinner mangler selvtillit. Det er ikke mange som prioriterer så grovt som jeg har gjort. Ellers hadde det ikke gått, vet du. Jeg har prioritert maleri fremfor familie, fremfor kjærlighet, fremfor menn, fremfor det meste. Jeg har visst at om jeg skulle få det til, så måtte jeg absolutt prioritere. Da er det ikke noe valg. Det er ikke to timers maling om formiddagen. Det er ikke noe lek. Det er livet ditt. Og hvis det ikke er det, så kan man heller ikke forvente å få noe svar. Jeg har betalt svært mye for det.

– Har det vært verdt det?

– I høyeste grad. Vi møtes i to dype stoler som står foran store malerier som nå er på utstillingen i Oslo. Jeg ser på bildene. Det er umiskjennelig Inger Sitter. Og det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan de vokser ut av både vestfoldske glatte svaberg og italienske oliventrær, Norge og Europa.

– Naturen har fullstendig overtatt min interesse, og dyr. Der har jeg mye kjærlighet. Det høres sikkert alvorlig ut, og det er du som skal skrive ut dette her, men jeg har aldri vært så interessert i mennesker. Jeg tåler godt å være i fred. Det tør jeg si så gammel som jeg er nå. Og jeg er ikke så opptatt av hva andre tenker om meg. Der har jeg selvtillit. Men jeg drømmer om å åpne menneskers øyne og få dem til å se bedre, for det vakre vi har rundt oss. I mitt neste liv, ikke det at jeg er så opptatt av at det blir et, drømmer jeg om å bli en slik mamma i Afrika som passer på dyrene

som har mistet moren sin.

– Jeg tenkte i går, da jeg så på bladene på planten, at nå skal jeg skaffe meg en skissebok som henger på brystet. Jeg har brukt kroppen og høyrearmen så mye at det ikke er så mye krefter igjen til å male.

Jeg tror jeg kan ha lyst til å tegne mer.

Finn Skårderud er forfatter, psykiater, professor og skriver jevnlig for Aftenposten.