image

Per Kleiva: Blad frå Imperialismens dagbok I (1971). Opphavsrett: © Kleiva, Per/BONO. Foto: Jeanette Veiby / Nasjonalmuseet

En lysende grønn eng med hvite blomster, en treklynge og en liten ås i bakgrunnen, klar blå himmel – og i øverste billedkant marsjerende soldatstøvler. Det samme landskapet, men med amerikanske militærhelikoptre i en tett sverm inn fra venstre. Til sist den samme nordiske idyllen, men med en soppformet røyksky, som fra et bombenedslag bak trærne et sted. De tre kvadratiske trykkene utgjør Per Kleivas Blad frå imperialismens dagbok fra 1971, som var ett av tolv verk juryen valgte da Morgenbladet i 2005 prøvde å sette sammen en kanon av norsk kunst etter Edvard Munch.

«Det som har gitt bildet sin spesielle appell,» skrev juryen, «er Kleivas kombinasjon av poetisk landskapsskildring og stridbar virkelighetskommentar». Det kunne stå som motto for store deler av hans arbeid.

Per Kleiva døde søndag, 84 år gammel. Gjennom sitt lange virke viste han at kunst kan være tydelig uten å bli banal – Kleivas billedspråk er utpreget sofistikert, også når det er politisk. Kleiva sto sentralt i å importere popkunsten hit og oversette den til norsk, en historie som ble fortalt på Henie Onstads øyeåpnende utstilling Pop etc. i 2015. De som ikke kom seg til Høvikodden den gangen, burde unne seg et eksemplar av katalogen, ikke minst for å fryde seg over Kleivas mange demonstrasjoner på at den nordiske popkunsten kunne være både sensuell og humoristisk, politisk radikal og visuelt fengende, gjerne i ett og samme bilde.

Den slående estetiske appellen i alt han laget, fra trappen i pleksiglass med avtrykk av hans egne bare føtter (Spora etter deg vil alltid bli ståande, 1969) til de mer nedtonede fjellandskapene i grafikken fra senere år, er en åpenbar grunn til at sosialisten Kleivas kunst har funnet et hjem selv hos livslange Høyre-velgere. En annen er at han, fra oppstarten av trykkeverkstedet Elementkunst for femti år siden, og som medlem av kunstgruppen Gras fra 1970, omfavnet en ny teknologi som ga radikale muligheter for å nå bredt ut: silketrykket, som gjorde det mulig å trykke mange eksemplarer fra én duk.

En tredje, og sentral, grunn, er at han laget kunst som seeren kan bruke til å tenke med. Som han sa det til VG i forbindelse med en utstilling i 2007: «En fellesnevner (…) er melankoli og sorg, omkring problemet at vi ikke får til å skape en hyggelig verden. Det burde vi klart dersom vi hadde lagt oss litt i selen.» Det er unektelig sant. Vi mislykkes spektakulært med å skape en verden som er så hyggelig som alle forutsetninger skulle tilsi. I dette perspektivet er ethvert landskapsbilde et politisk bilde.

Menneskenes rasering av naturen er både tydeligere og går fortere nå enn da Per Kleiva debuterte på Høstutstillingen i 1963. På årets utstilling, som åpnet i helgen, er antropocen – menneskehetens geologiske tidsalder – direkte eller indirekte et tema i påfallende mange verk, fra Adrian Bugges sobre fotografier av tappede eller konstruerte tjern, til Maiken Stenes psykedeliske maleri fra Island, via Jon Gorospes satellittbilder av verdens største søppelfyllinger. I den forstand inngår de i et slektskap med Kleivas poetiske landskapsskildringer krysspollinert med politisk kommentar.

Om de kan anspore noen i publikum til å legge seg litt mer i selen for å beskytte det som ikke allerede er ødelagt, vil også de være eksempler på kunst som har en virkning i verden. Det er en tradisjon som bare blir mer nødvendig for hvert år som går.