image

FOTO: TERJE MOSNES

Bildekunstneren Håkon Bleken er klar for nok en stor separatutstilling, fire uker etter at den forrige åpnet på 85-årsdagen hans.

«Nei, jeg arbeider itj mye, jeg,» svarte Nils. «Det går bare så jævlig fort.»

HÅKON BLEKEN humrer ved tanken på Nils Aas, skulptøren som døde så altfor tidlig i 2004. Året før hadde Aas laget en portrettskulptur av sin venn og kunstnerkollega, og i disse dager «gjester» bronsehodet Trondheims Galleri Ismene der mer enn et halvt hundre av Håkons Blekens bilder fra de siste åra har fylt veggene siden malerens 85-årsdag 9. januar.

Enda ferskere er 25 store oljemalerier som skal til Galleri Brandstrup i Oslo.

Bildene står ferdige på atelieret, høyt over Trondheims, unnskyld, Trondhjems tak, og Bleken skal bare få orden på en isjiasplaget rygg før utstillingsåpningen på Tjuvholmen førstkommende torsdag.

—Med skremmende tyngde har det gått opp for meg at det skjer midt under OL, sier han med en ikke synderlig bekymret latter der han serverer ferske wienerbrød og nytrukket kaffe i atelieret. Håkon Bleken har alltid solgt godt i Oslo, som han har gjort det i Bergen og Ålesund også. I så måte er han mindre fornøyd med hjembyen.

—Her er massevis av penger, men det kjøpes nesten ingenting, sier han. - Trondhjem må være den dårligste kunstbyen i landet. Store bilder er det nesten umulig å selge her, og de rikeste er ofte de gjerrigste. Dette, pluss alt bråket rundt den skandaløse måten som Trondheim Kunstmuseum har behandlet min og Inger Sitters gave på, får meg til å gjøre Arne Ekelands ord om «å leve i indre eksil på Eidsvold» til mine: Jeg føler at jeg lever i indre eksil her i Trondhjem. Virkelig.

Men jeg må jo bare forsøke å glemme alt det der, og heller male og lage gode bilder. Jeg lever av det jeg selger i Oslo, og det lever jeg godt av, óg.

ETTER en traumatisk barndom, tre ødeleggende år på Kunstakademiet i Oslo og en lang, innholdsrik karriere, har Håkon Bleken i flere år vært hyllet som en av Norges aller største bildekunstnere. Og han fortsetter, sikker, men forskende i sitt eget, stadig mer avklarte kunstuttrykk og med et samfunnsengasjement som jevnlig kommer til uttrykk i uforskjønnende klartekst som gir næring til heftig debatt.

Et halvt dusin bøker er skrevet om ham og bildene hans. Han er filmportrettert, har forfattet to aforismesamlinger og er, med mulig unntak for Arve Tellefsen og Liv Ullmann, antakelig den mest gjennomintervjuede av samtidas norske kunstnere.

SÅ da gjenstår egentlig bare to spørsmål som i sin mangel på avgrensning er absurde, iallfall om du ikke har intervjuobjektet på tomannshånd et par måneders tid og en årgang aviser å fylle:

«Hvorfor lager Håkon Bleken bilder, og hvorfor lager han dem sånn som han gjør?»

Absurde? Jo, men dagen er ung, wienerbrødene knasende gode og Håkon Bleken velvilligheten selv, tross isjiasens vertikale virketrang.

- HVORFOR jeg lager bilder? Fordi jeg, som de fleste skapende mennesker, er drevet av formdriften, begynner han og presiserer:

—Jeg tror de fleste kunstnere drives av en trang til å skape form og orden i kaos. Hvis kunstneren da er sterkt politisk engasjert, er det klart at bildene vil bli oppfattet som «politiske», som for eksempel mange av Arne Ekelands bilder.

Men det var ikke Ekelands politiske engasjement som fikk ham til å male bilder, det var lidenskap og kjærligheten til maleriet, til formen, til det vakre.

Da jeg besøkte ham, sa han: «Jeg er på jakt etter skjønnheten, jeg, Håkon, det er bare skjønnheten som betyr noe for meg. Jeg er ikke politisk når jeg maler.» Det der er det ganske morsomt å sitere for folk, for de fleste tror at indignasjon over politisk urett og slike ting var årsaken til at Ekeland malte. Selvfølgelig er engasjementet med i bildene og «tenner» dem, men det er ikke årsaken til bildene.

—For meg er det mye musikk og historiefortelling i bildene dine. Om vi et øyeblikk beveger oss ut av bildekunsten, tilhører du i mitt hode en «klubb» der Mahler, Sjostakovitsj og Arne Nordheim er blant medlemmene. Ta med en Miles Davis og en forfatter som Joyce også, altså intens skapende mennesker med et uttrykk der det «figurative» etter hvert kom til å leve i symbiose med det «non-figurative»?

—Helt enig, og ta gjerne med Wagner også. Det der er faktisk ganske viktig for meg, for jeg vil gjerne at bildene mine skal ligge og vippe mellom det figurative og non-figurative. Hvis man kan tolke dem som det ene eller det andre ettersom man selv vil...det synes jeg er ganske ålreit.

Og jeg merker selv at jeg er avhengig av det figurative, for når jeg begynner å male et bilde helt fritt, blir det aldri noe av det før jeg begynner å kjenne igjen ting i det, merker at «dette er gjenkjennbart».

Og da må jeg igjen tenke på en setning fra Arne (Nordheim), som jeg har sitert så mange ganger. «I kunsten, Håkon,» sa han, «er det viktigste gjenkjennelse. Og den edleste formen for gjenkjennelse, er å gjenkjenne det man ikke har opplevd.»

Dét er ganske godt sagt, for når du holder på med den Rorschachtesten som det egentlig er å ha denne malinga foran seg, da begynner du plutselig å forstå at «her er det et mønster som jeg kan å få noe ut av, nå begynner det å bli et eller annet her». Og det må jo være et speilbilde av en selv, dét er det interessante her.

—Du har alltid vært opptatt av ord også, skal du skrive flere bøker?

—Jeg kunne godt tenke meg å lage en tredje aforismesamling, jeg har i hvert fall nok stoff. Jeg liker å skrive, å formulere seg på den måten virker klargjørende. Det er vel derfor jeg setter Thomas Mann så høyt, fordi han er så eksistensielt følsom, og samtidig så analytisk og klargjørende hele tida.

Jeg har vært opptatt av poesi også, men etter hvert som man blir eldre blir man kanskje mindre poetisk, mindre romantisk og mer eksistensiell, i alderdommelig betydning. Det er mye litt sørgelig som skjer når man blir eldre, alt tar lenger tid og gjør vondere når det først gjør vondt.

På den annen side var det først etter å ha fylt 75 at jeg for alvor fant meg selv igjen som kunstner, så dette siste tiåret har vært godt, også. Jeg skal nok holde på.