Foto: Damian Heinisc. Steinar Haga Kristensen henvender seg til fremtiden i Konsensusbilde.
Vi må lære oss å drømme om fremtiden.
I 2015 er fremtiden preget av at den kan bli borte eller ødelegges av miljøkatastrofer. For iskanten flytter seg og vi flytter oss etter den. Det fossile brensel er kapital i bakken, og vi klarer ikke la være å grave den opp. Vi tenker vi mest på oss selv, på her og nå. Ikke på barnebarna våre eller deres barn. Det dreier seg jo ikke bare om hvem jeg eller du er, eller vi er, om ti år, men om hvor menneskene og planeten vil være om 100 år eller 200 år.
Vi trenger å forestille oss en fremtid for andre enn oss selv.
Men for å kunne gjøre det, må fantasien med. To kunstverk er aktuelle i denne sammenhengen: Steinar Haga Kristensens Konsensusbilde i et av rådhusets tårn – og Katie Patersons Framtidsbiblioteket .
Patersons verk består, foreløpig, av tusen trær plantet på Vettakollen i Nordmarka i Oslo. Disse skal felles om hundre år for å trykke en bok med tekster av forfattere som – i mellomtiden – har donert sine skriftstykker til et rom i det nye Deichmanske. Første ut var Margaret Atwood, og etter henne vil det komme 99 andre. Ingen vet hva de skriver – før boken foreligger.
Haga Kristensens verk skriver seg inn i rådhusets freskehistorie. De historiske freskene danner et bilde av Norge gjennom sine monumentale beretninger om landets verdigrunnlag, helter og skjellsettende begivenheter. Henrik Sørensens Arbeid, administrasjon, fest viser hvordan byen har overvunnet fattigdom og splid med fredelige midler, mens Alf Rolfsens verk viser hvordan nordmannen har bygget en nasjon til tross for karrig natur, flankert av Nansen og Bjørnson.Hos Haga Kristensen beskrives en uklar tilstand uten helter og felles verdier. Verket forteller ingen helhetlig historie som husets andre fresker, men aktiverer et spenningsforhold mellom fortid og nåtid som ikke fantes i rådhusets saler. Spørsmålet om hvem vi er nå , som nasjon og folk, blir en del av spørsmålet om hvem vi var da . Verket dekkes i disse dager til med en vegg og blir en tidskapsel som Petersons fremtidsbok.
«Vil det finnes noe «Norge»? Vil det finnes noen «skog»? Vil det finnes noe «bibliotek»? spør Atwood. Vi kan ikke vite, men vi kan håpe.
Det ligger en omsorg for fremtiden i disse verkene, for tror vi på at det om hundre år er noen som leser en papirbok og studerer en freske, vil vi fortsatt være her, med alle våre skjebner, all vår kunst, og alle våre fortellinger.
Om vi kan drømme om denne fremtiden – ja, henvende oss til den, fordi vi vil den skal eksistere – er vi allerede i gang med å forme den.