Bjørn Båsen er allerede en billedbygger av rang og trekker oss inn i fascinerende visuelle fortellinger.
Andre verdenskrig er et tema som fremdeles engasjerer mange kunstnere, også generasjoner som aldri selv har opplevd krigen på kroppen.
Den unge norske kunstneren Bjørn Båsen (f. 1981) tar fatt i tematikken i en imponerende malerisyklus, på 13 store verker, som nå vises på Galleri Brandstrup. Her bygger han dessuten på en boken De velvillige, av den noen år eldre fransk-amerikanske forfatteren Jonathan Littell, fra 2006, som beretter om en tysk offisers dramatiske opplevelser på Østfronten under samme krig.
Holder distansen.
Utstillingen kan anbefales på det varmeste, og demonstrerer Båsens helt usedvanlige kunstneriske begavelse. Jeg ble umiddelbart dratt inn i bildene takket være de klare og gode komposisjonene, de godt tegnede motivene og det spennende innholdet.
Jeg kan knapt huske å ha sett en så omfattende serie, av en så ung kunstner, som i slik grad holder distansen, uten å miste fokus, eller bli repeterende. Bildene ble da til gjengjeld revet bort, alle som én, av en horde av entusiastiske kjøpere, allerede før åpningsdagen.
Krigsskildringene ser vi først og fremst gjennom korte sitater fra Littells bok, gjengitt i relieffbokstaver som illuderer sirlig løkkeskrift. Selve motivene er «porselenslandskaper» – fantasifulle variasjoner over bordoppsatser som inntil det 20. århundret var strengt forbeholdt overklassen. Kontrasten mellom krigsbeskrivelsene og det hjemlige, men også standsmessige porselenet, antyder fortellinger, om oppvekst i pent møblerte hjem, og undergang i storpolitiske konflikter.
Konsentrasjonsleire
Porselensgjenstandene er samtidig alt annet enn ordinære, og antar til tider monsterlignende former. Enkelte av dem minner om dusjhoder, og vekker, i lys av krigstematikken, assosiasjoner til gasskamre i konsentrasjonsleire.
De kaster skyggebilder, som plukker opp tråden fra Littell-sitatene, der vi ser rekker av lik i galger og skrikende mennesker som henrettes med spade og pistol.
Samtiden er representert gjennom porselensdekorasjonene, som minner om tegneserieaktige villdyr. Disse vitner om at Båsen ikke er opptatt av historien i seg selv, men bruker den til å skape dramatikk og til å vekke følelser, og slik feste grepet om sitt publikum.