Håkon Bleken: - Jeg leter etter kunstneriske uttrykk for en rastløshet

- Det som interesserer meg mest nå, utover at jeg vil at bildene mine skal være vakre, er at jeg lykkes med å gi uttrykk for noe vaklende; noe som ikke er så jævla sikkert. En uro, sier Håkon Bleken i samtale med Finn Skårderud.

Uro?

- Ja, nettopp en uro, gjentar Håkon Bleken. Jeg arbeider med en usikkerhetsfølelse. Det handler ikke bare om meg, tror jeg, men det europeiske mennesket er famlende. Jeg har også vært borti religiøse temaer, men det er over. Det er viktig å være urolig, og ikke klamre seg til en tro. Ja, det er flott. Jeg hadde likt det om jeg fikk frem noe slikt i maleriene mine. Jeg begynner endelig å bli voksen.

Håkon Bleken er 85 år, begynner å bli voksen og maler på. Han er i Oslo i anledning utstillingsåpning på Galleri Brandstrup. Dagen før åpningen fikk jeg med meg en annen Bleken-utstilling på Galleri Ismene i Trondheim med flere nye malerier.

Vi spiser middag, snakker oss lune, forlater støyen av mennesker, og så lar vi isjiasen styre gangfarten til mitt kontor, hvor det er stille nok til å snakke roligere om det urolige.

- Uroen driver meg fremover. Kunstneren Max Ernst skrev at en maler er tapt når han har funnet seg selv. Jeg forandrer meg så mye at jeg ikke har funnet meg selv. Det er en fordel. For en kunstner må det være noe ufullendt i tilværelsen, noe uferdig å forske videre på. De gangene jeg har holdt meg svært lenge ved det samme formspråket, har det blitt dårlig.

- Da vi åt fugl i sted, sa du noe om at du modnes sent.

- På ramme alvor; jeg er forbausende sent utviklet. Eller kanskje jeg også krever svært mye modenhet. Jeg er vokst opp i et dannet hjem. Far var arkitekt. Min mor var særlig interessert i litteratur. Hun betydde utrolig mye for meg. Det er lett å bli hovmodig i et slikt riksmålsmiljø, slik Rolf Stenersen, André Bjerke og Jens Bjørneboe kunne bli oppfattet. Hovmodet mitt har vært en sjenerende egenskap. Det er nok sykdom som har modnet meg.

- Det må du utdype.

- Natten til den 18. mai 1958 datt jeg på Solli plass og slo hodet. Jeg fikk en lettere hjernerystelse, men det førte til at jeg var syk i fire år. Jeg led av en voldsom svimmelhet. I lengre perioder lå jeg blikk stille av frykt for at noe skulle gå riktig galt om jeg leet på hodet. Diagnostisk ble det forklart som en angst som ble omformet til svimmelhet. Jeg forstår fortsatt ikke hva som hendte. Der ser du hvor uvitende jeg er om meg selv. Var det ren innbilningskraft?

- Grubler du fortsatt på det?

- Ja, innimellom. Skapte jeg alt dette selv? Hvordan kan slikt skje et menneske som er forholdsvis intelligent? Har det så mye angst i seg?

- Jeg har lenge hatt en stor følsomhet. Jeg husker at jeg som lite barn hørte sangen "No ser eg atter slike fjell og dalar" …

- … Vinje.

- Ja, og jeg måtte gå ut for å skjule at jeg ble så beveget at jeg gråt. Det er nok medfødt.

- Medfødt eller ei, det er kanskje ikke så viktig. Du har jo sannelig også fått kultivert følsomheten din gjennom å ha blitt systematisk trakassert i din oppvekst.

- Du har lest deg opp forstår jeg. Faren min plaget broren min mye. Han ble ødelagt av juling, og så forsøkte broren min så å ødelegge meg. Han må ha vært grunnskadet. Han var aldri hyggelig med meg. Det var en svært stygg ting i familien.

- Hvilke spor kan dette ha satt i ditt kunstnerskap, tror du?

- Kunst er til for å ordne i kaos. Det er den for mange, men kanskje mer for meg. Og så betyr det en visshet om at barndommen er det viktigste for mennesket, eksistensielt og psykologisk. Thomas Mann skriver om at den store kunsten gjenskaper en barnlig følelse. Vi lever i en voksenverden, og det er som om vi skal feie vekk det barnlige. Men det er viktig å være nysgjerrig på hvor vi kommer fra og hvordan vi er blitt formet. Du og jeg har for øvrig yrker hvor det fortsatt er lov med en slik interesse for barnet. Og for øvrig yrker som er solid tuftet på det irrasjonelle.

- Opplever du selv at det er noen særlige følelsesmessige temaer som du maler?

- Angst-trygghet. Utrygg-trygg. Tryggheten er moren min, hjemmet og julefølelsen. Utryggheten er faren min, idet han tar i dørklinken. Og senere kom tyskerne til Trondheim, men det var bare en gjentagelse av de samme følelsene. Dette er kjernen jeg hele tiden kretser om.

- Jeg får lyst til å legge til et annet emosjonelt tema: Din vedvarende opptatthet av urettferdighet.

- Ja, det er riktig. Jeg lærte tidlig lekser som gjør at jeg forsøker å ta de svakes parti.

- Jeg opplever deg jo også som en politisk kunstner. Og du var en av de aller første som etter 22. juli 2011 tematiserte den norske terroren. For øvrig i et fantastisk flott maleri.

- Jo, men det er nok sekundært i forhold til mine anstrengelser for å fange denne menneskelige usikkerhetsfølelsen.

- Uroen som en eksistensiell grunnstemning og ikke bare en rastløshet som skal drives vekk?

- Nettopp. Ti år etter hodeskaden ble jeg svimmel igjen. Det var noen forviklinger med en dame. Jeg kom på Lovisenberg sykehus. Der var det elektrosjokk, som ikke gjorde noe fra eller til, men også psykoterapi. Eva Styri het den kloke psykiateren. Hun ble viktig for meg.

- Jeg kjente henne. Vi jobbet noe sammen i mitt aller første år som lege. Hun var en dyktig terapeut.

- Hun og jeg var dis og ikke dus. Jeg forklarte for henne at jeg satset alt på kunsten: ”De må være klar over at for meg er å male det samme som å puste.” Så annenhver uke fikk jeg dispensasjon fra det arbeidet pasientene måtte drive med, for å male og tegne. Hun sa til meg at hun ikke ville gå for dypt inn, for da kunne hun hemme mitt kunstneriske driv. - Det synes jeg du sannelig skal, svarte jeg da, for stikker det ikke dypere, kan det være det samme.

Det var en viktig tid. Møter med andre pasienter gjorde inntrykk, og jeg møtte leger som til og med var mer tvangsnevrotiske enn meg. Jeg husker særlig en doktor som for å få ro om kvelden måtte lukke døren på en spesiell, hurtig måte. Men så var det dobbeltdører, og oppgaven ble da nesten umulig. Stakkars mann.

Mitt kunstnerskap drives også av noe mer. Jeg maler fordi jeg jager en lykkefølelse. Jeg jager opplevelsen av å kunne bli løftet til noe annet. Det er en både mystisk og en dypt reell følelse av kvalitet. Jeg kan høre på en plate hvor Dylan Thomas leser egne dikt. Det kan være et musikkstykke. Eller Rembrandts selvportretter. Jeg liker å si at en del kunst går rett inn. Den tar ikke omveien om intellektet. Jeg drømmer selvfølgelig om å lage noe som beveger slik.

- Kunst er både å skape, men også å dele. Hvor viktig er mottageren? Maler du også for meg?

- Mottagelsen er viktig. Om noen blir grepet av bildene mine, betyr det mye for meg. Jeg blir smigret, selvfølgelig. Og kritikerne er viktige. Jeg er virkelig nervøs for dem. Der har jeg skikkelig dårlig selvtillit. Broren min kriget alltid med meg, og jeg tapte alltid. På kunstscenen føler jeg at jeg er et konkurransemenneske som fort kan tape.

Men jeg maler nok ikke for deg. Jeg maler mest for meg selv. Jeg har satset alt på kunsten. Så jeg hadde fortsatt uten publikum. Vår store kunstner Lars Hertevig gjorde det. Han malte isolert på galehus. Og jeg tenker at mye av det jeg ikke får til i livet, blant annet med tvangsnevroser som hindre, det er jeg fri fra når jeg maler eller tegner. Thomas Mann skriver vakkert om hvordan kunst kan erstatte liv, og at det er ”en høyere form for juks”.

Håkon Bleken ler godt.

- Jeg er faktisk den rette til å illustrere Ibsens aller siste stykke Når vi døde vågner, om billedhuggeren Rubek på tampen av sin karrière.

- Ibsens oppsummeringer på tampen av sin karrière, om kunst, liv og død.

- Og det føltes riktig å illustrere Hedda Gabler. Hun er en jævla interessant type. Hun er jo meg selv. Det er den beste grafiske suiten jeg noen gang har laget.

- Jeg kjøper ikke helt din lave selvtillit. Jeg skal selvfølgelig ikke forsøke å benekte at du kjenner det slik. Men jeg tenker: Å male på i mer enn seksti år forutsetter en stor tro, en slags kontrollert storhetsfantasi om betydningen av det en driver med. Stor og liten, høy og lav selvfølelse er ikke nødvendigvis motsetninger, men sider av samme sak.

- Den tanken liker jeg. Jo, jeg vet en del om hva jeg er verd. Og hva jeg ikke har fått til. Det er bra jeg ikke døde da jeg var seksti år. Da hadde jeg, med noen unntak, blitt et ubeskrevet blad. Jo, jeg har laget noen veldig gode bilder.