image

Han er norsk kunsts vaktbikkje, en sentral fornyer av norsk maleri, og en nestor som aldri slutter å overraske. Håkon Bleken passerte 80 i 2009, men å legge bort penslene – nei det kan han ikke tenke seg.

Produktiviteten og intensiteten er det som imponerer mest ved den modne Håkon Bleken. Alderen er ingen hindring, og de senere årene har han vist en forbausende evne til stadig å fornye seg. Med alderen kommer også vissheten om livets utgang. Derfor er døden naturlig nok blitt et sentralt tema i hans sene produksjon, også i form av et triptyk (tre malerier som er ment å henge sammen) til minne om ofrene for terroren på Utøya. Men da de skulle vises i en utstilling i Oslo våren 2012 ble det for sterkt for den ellers uredde mannen å henge de tre bildene ved siden av hverandre.

Livets alvor kontrasteres gjerne av gleden over de kunstneriske utfordringer. Håkon Blekens bilder er etter hvert blitt både fargesterke og ekspressive. Penselføringen er utvungen og frisk, og bildene er forståelige samtidig som de har abstrakte elementer som gir tilskueren noe å grunne på. Han benytter seg av ulike teknikker, og han er spesielt kjent for sin collageteknikk og sine kulltegninger. Han har også en omfattende produksjon inspirert av ulike litterære verk, men bildene er alltid formet med hans egen vri som gjør dem til noe mer enn rene illustrasjoner.

Håkon Bleken er født i Trondheim tidlig i kriseåret 1929, og nedgangs- og krigstiden som preget hans første tiår har formet ham som kunstner. Han ser ikke gjennom fingrene med urettferdighet, og han er opptatt av det som skjer i verden. Flere ganger har han tatt opp tidens tragedier, enten det er terroren 11. september eller ofrene for det fascistiske styret i Spania under Franco.Disse store og dypt tragiske temaene forvandler han til stor kunst som berører og opprører. At han samtidig greier å dra et forsonende slør over helheten som presenteres i utstillingene bidrar ikke til at de konfliktene han kommenterer blir fjerne, men at de står frem i et avklart lys som gir publikum en mulighet til å tenke og vurdere selv.

De senere årene er selvportrettene blitt et vesentlig motivområde for Håkon Bleken. Også nære venner, som komponisten Arne Nordheim (1931¬–2010), fremstår som sentrale motiv i hans senere produksjon. Denne fascinasjonen for ansiktet og kroppens fortellende muligheter peker tilbake til sentrale verk i hans produksjon, samtidig som de peker ut en ny vei fremover. For én ting er sikkert: Håkon Bleken har ikke tenkt å gi seg på mange år ennå.