FOTO: Trygve Indrelid
Vi lever i en fragmentert tid, men Håkon Bleken viser hvordan kunsten likevel kan skape sammenhenger.
Utstillingen er på Galleri Brandstrup
Debatten om abstraksjon eller figurasjon vil aldri bli ferdig, men Bleken har vist seg å turnere begge deler etter behov. De siste årene har han bare blitt mer overbevisende. Hans billedverden er jo heller ikke primært vendt mot kunsten, men mot mennesket. Dette var tydelig allerede i kulltegningene Fragmenter av et diktatur (1971), hvor han utviklet et nyansert vokabular for diskusjon av statlig vold versus den enkeltes avmakt.
Bleken jobber ofte i dialog med historiske kulturuttrykk –bøker, billedkunst, mytologi. I denne utstillingen reformulerer han blant annet myten om Ikaros, og i Dødens øy fremføres han sin versjon av Arnold Böcklins dystre Toteninsel. Det mest interessante her er imidlertid hvilken form Bleken gir materialet han går i dialog med.
Fragment og sammenheng. Blekens versjon av Ikaros er ikke bare en fortolkning av den greske myten, men et kritisk bilde på hvordan vi idag forholder oss til slikt tankegods. For i hvilken tilstand er Ikaros her? Han er fragmentert, porøs, gjennomsiktig: en fallen helt som har flydd nær solen, jovisst, men etter fallet er kroppen her blitt en tynn hinne gjennomlyst av fragmenter fra aviser, og omkranset av brutte former. Vi gjenkjenner en utstrakt hånd, konturene av en vinge, men de underliggende avisutklippene er minst like iøynefallende: reklame for en gressklipper eller en sofagruppe. Annonser for en kinofilm. Men også intervjuer med falne soldater i Afghanistan. Verden trenger seg på – både det trivielle og det brutale.
Selv om kunsten kan gi oss en viss trøst, en tilflukt fra en uoversiktlig verden, vil den aldri kunne skjerme oss helt fra strømmen av trivialiteter og distraksjoner, antyder Bleken. Det underliggende spørsmålet på Nye bilder er hvordan vi kan vi klarne tankene i forhold til historien og samtidig holde et kritisk og oppmerksomt blikk festet på verden rundt oss.
Hvordan kan vi skille det essensielle fra søppelet? Klarer vi ikke dét vil vår kulturs ypperste frembringelser kanskje bare svinne hen mot en bakgrunn av visuell støy, slik Ikaros, i Blekens versjon, drukner i nyhetsmylderet.
Presise observasjoner. En del av svaret kan rett og slett være å lære seg å være mer sannferdig og oppmerksom i sine iakttakelser. Også her gir Bleken oss en pekepinn – han er nemlig mer enn en forbilledlig observatør. Selvportrettene på Nye bilder er ikke bare realistiske, men brysomt tett på virkeligheten. Det er ikke den geniale kunstneren vi presenteres for, men den aldrende mannen.
Når Bleken viser seg selv sammen med en ugle hele tre ganger på Nye bilder, er muligens uglen et bilde på klokskap, men det er mer rimelig å betrakte den som en ironisk kommentar til overfladiske forestillinger om kunstneren. Det er forløsende å se myten om kunstneren som et unntaksmenneske brytes ned innenfra, som her. Kunstneren lever jo også sin hverdag, blir gammel, og til slutt dør også han. Blekens selvportretter bringer tankene mot de sårbare bildene Munch malte av seg selv mot slutten av livet. Her var det ikke noe igjen av den store kunstnerens stråleglans – Munch avbildet seg selv, forvirret og gammel, ikke som maleriets superhelt.
Paradoks. Om vi trekker linjen fra selvportrettene til et annet verk, Søndag ettermiddag, trer et klarere bilde frem. Her er det montert inn et fotografi av to gutter som leker i en galge: de smiler og ler der de turner rundt, men i bakgrunnen henger døde menn. Det grusomme og absurde kan ikke tildekkes når man først har sett det. Her ligger en nøkkeltanke: fordi å virkelig se dreier seg om å gjennomskue fernisset. Se døden bak smilet.
Det viktige trer ofte frem som et paradoks eller ubehag slik guttenes smil og lek står i skrikende kontrast til døden bak. Eller, mer prosaisk, at en kunstner ikke er noen udødelig helt, men en aldrende kropp.
Kunstens optikk. Det å male er å lære seg å se. Skape nye sammenhenger, tilkoblingspunkter. Ikke av typen som glatter over motsetninger, men eksponerer dem. Som viser hvordan verden presser seg på, men samtidig makter å demonstrere at det er håp så lenge man lar seg fange inn av den forstyrrende detaljen og tenker den til sin ende. Gjennom dén kan betrakteren trenes opp i å lokalisere hvordan spenningsfylte kombinasjonen fornyer evnen til å se klart.
I Nye bilder inviteres betrakteren inn i laboratoriet hvor kunstneren eksperimenterer med synsmåter – som også, viser det seg, er et sted hvor betrakteren selv kan læres opp, eller finne råmateriale og modeller, til fornyelse av eget blikk. Gjennom selvportrettet og de lekende barna kan vi komme tilbake til Ikaros og få et mer nøyaktig inntrykk: det er ikke hva du ser på som er det viktige, men hvordan du ser.
Bleken viser oss kunstens optikk på sitt mest fininnstilte.
FAKTA:
Håkon Bleken (85) er utdannet ved Kunstskolen i Trondheim Kunstakademiet i Oslo. Bleken har mottatt et utall stipend og legater, har hatt studiereiser i flere europeiske land og lengre opphold i Italia, England og Nederland. Bleken har jobbet med både tegning, grafikk og maleri. Han har illustrert en lang rekke bokutgivelser, deriblant Hedda Gabler (1988). Bleken har vært aktiv debattant og aktivist i både lokalpolitikk og kunspolitikk. Han er representert i blant annet Nasjonalmuseet, Bergen Kunstmuseum og Trondheim Kunstmuseum. Han bor og arbeider i Trondheim.