Jeg skal ærlig innrømme at det var like før kynismen tok overhånd: Med onsdagens terrorangrep i Paris ferskt i hodet tok det ikke lang tid før tanken «markedsføringen kunne ikke vært bedre» dukket opp i bakhodet da jeg kom inn i Fredrik Raddums nye utstilling i Galleri Brandstrup. Terrorismens fremste mål er å skape frykt, men her møter den humring og smil. Og selv om utstillingen rommer mange indikatorer som (kanskje utilsiktet) pirker borti det dilemmaet terrorismen tydeliggjør, er det fortsatt humoren som er Fredrik Raddums fremste kvalitet.
I forbindelse med grunnlovsjubileet i fjor viste Lise Bjørne Linnert en stor installasjon med broderte sitater om ondskap. Ondskapen er en del av den menneskelige natur, og enhver ny generasjon må jobbe for å bli seg ondskapens natur bevisst.
Dette aspektet trekker Fredrik Raddum (1973) videre med en installasjon av kvister og trepinner han har funnet i skogen. De er plassert i galleriets inngangsparti, og minner oss om voldens uendelig lange tradisjon. Pinnene er spikket til slik at de kan fungere som våpen - eller pølsepinner ved bålet for den saks skyld.
Når han henger en steintavle på veggen der det står «Leave your weapons here» setter han installasjonen inn i en gammel, kristen tradisjon som kan spores tilbake til middelalderen: I alle eldre kirker fantes det våpenhus, et vindfang foran kirkens hovedinngang der man satte fra seg sine våpen når man gikk inn i kirken.
Allerede i middelalderen var man seg bevisst at trosutøvelsen skulle atskilles fra hverdagens strid og uenigheter. Men heller ikke kristendommen kommer unna at den er blitt brukt som alibi for voldshandlinger. Altfor mange kriger er blitt utkjempet i kristendommens navn. Det den eldgamle, kristne tradisjonen med våpenhus viser er hvor absurd terrorisme utført med religiøse argumenter er, uavhengig av hvilken religion det argumenteres med.
Vel inne i galleriet møtes du av en rekke halvhøye mannsfigurer som alle har gjemt hodet i en pappeske dekorert med et fårete smil. To andre figurer har trukket et slør over hodet, mens to store skulpturer bygget med hver sin kommode viser mennesker som skjuler seg for verden. Du tenker kanskje at det er lett å stikke hodet i sanden, men det er en ofte anvendt forsvarsstrategi når virkeligheten blir ubehagelig. Heldigvis var folkets reaksjon på onsdag å strømme ut i gatene. Da var det ikke tid for å gjemme seg i en pappeske.
Publikum møter også skriften på veggen i form av to store installasjoner. Den ene er håndskrevet, men tomheten ordet «Nothingness» formidler blir forsøksvis forskjønnet med et perlemorsslør laget i glinsende lakkert plast. På motsatt vegg krøller teksten «Truth is flexible» seg rundt et hjørne, og oppdelingen gir utsagnet ny mening. Tvetydigheten er her, som i resten av Fredrik Raddums kunstnerskap, sterkt til stede.
Flertallet av Fredrik Raddums skulpturer bygger opp under denne følelsen av tomhet og meningsløshet. De er utført med humor, og normalt vil vi se dem som relevant kritikk av forbrukersamfunnets evige jag etter kjøpt lykke. I disse dager får de en ny dimensjon, ikke minst fordi figurene er utført med et uttrykk hentet fra tegneserienes verden. Som kjent var det satire- og tegneseriebladet Charlie Hebdo som var målet for terroren, og utstillingens bruk av tegneseriens estetikk gir den enda en link til det som er skjedd.
Nå skal det understrekes at det er en tilfeldighet, men dette er ikke første gang Fredrik Raddum blir «rammet» av terror. I 2011 skjedde terroren i Oslo og på Utøya fredagen i avslutningshelgen for den store separatutstillingen på kunstmuseet Aros i Aarhus, Danmark. Jeg var selv til stede i Aarhus den helgen, og det var en helt spesiell opplevelse å erfare hvordan kunsten fikk ny mening med terroraksjonen som bakteppe.
Nok en gang er det skjedd, og det er vanskelig å unnslippe terroren i møtet med utstillingen i Galleri Brandstrup. Denne linken kan slå begge veier. For meg holder det, først og fremst fordi det fortsatt er mulig å le av Fredrik Raddums satiriske figurer. Men nå gjør det plutselig vondt, samtidig.