Jeg føler meg som tolv år. Jeg er barnslig på godt og vondt.

- I barndommen gjør vi alle ting for aller første gang. Disse første erfaringene former oss. Starten er den store sjansen for å bli seg selv. Senere sitter vi på vår egne skuldre og observerer.

Billedkunstner Lars Elling mener kunst er forlengelsen av leken.

- For mange år siden fikk jeg æren av å møte den store kunstneren Louis Bourgeois i New York. Hun sa til meg: Jeg har ikke opplevd noe som voksen som jeg kan bruke som billedkunstner. Det liker jeg veldig godt. Det forstår jeg instinktivt. Barndommen peker fremover. Barnet er et åpnere vesen. Helt fersk i verden vet det ikke at en stein faller til gulvet. Den kunne like gjerne falt oppover. Derfra formes barnet av sine gener og omgivelsene.

- Genene får vi gjort lite med.

- Desto viktigere at de første fortellingene skapes av vettuge folk. Familien er livets treningsleir.

Uavklart barndom

Lars Elling maler på. Utstillingen med søtten malerier på Galleri Brandstrup på Tjuvholmen i Oslo er nylig pakket ned. Tittelen er Bilder fra et uskiftet bo. Den peker klart bakover, til noe uavklart.

Han har for tiden en utstilling på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg, Dette har hendt, 2008-2015. Den utstillingen ledsages av kunstboken Lucid Dreaming på Press forlag. På Galleri Fineart i Oslo åpnet nylig en retrospektiv grafikkutstilling. Og Lars Elling var en av de norske kunstnerne som fikk æren av å delta på det prestisjefulle Armory Show i New York for noen uker siden.

Det siste halvannet års produksjon har kretset svært mye om barndom. Kunstneren og jeg benker oss til en samtale om å være barn – på lerretene og i livene våre. Jeg har studert de nyere bildene, vandret blant de store flatene på Galleri Brandstrup, og overfor ham kommenterer jeg den tydelige dobbeltheten.

Det er skjønnhet og poesi, og det er brudd og skade.

Ubalansen i familien

- Ja, familien er selve åstedet for dobbelthet, for sterk/svak og for dominans/underkastelse. Det er store pendelutslag i familielivene. Dette interesserer meg usigelig mye, grunnet min egen oppvekstfamilies iboende ubalanse.

- Du maler det meget vakkert. Smerte, brudd, skade – og skjønnhet.

- Absolutt. Du lokker ikke noen inn i vepsebol ved å stikke dem først. Du må legge ut en honningfelle. Det har jeg alltid gjort. Med min lengsel etter det fullkomne maleriet lager jeg flater hvor det blomstrer. Og så kaster jeg en stein inn i bildet så det knuser. Bitene kan bli skarpe og vonde, men flaten er innbydende. Dette vet at jeg gjør. Det har bestandig vært en bevisst strategi.

- Det ble tidlig veldig viktig for meg å rydde opp i tingene. Jeg vokste opp i vertigo.

- En følelse av svimmelhet? Som i Hitchcocks film

- Ja, svimmelhet. Det var et foreldrepar som ikke fungerte sammen, og som i for mange år løy seg gjennom, slik at dette ble skjult. Jeg hadde en følelse av at ting ikke stemte. En setning kunne bli sagt med inderlighet og presisjon, men den var ikke sann. Ordene betydde ikke det de viste til. Det var en lettelse da det hele sprakk. Mye av uhyggen i mine bilder handler om dette. Maleriet og teateret er steder hvor vi kan gå langt i å vise dette. Og gjennom tablåer og det teatrale ønsker jeg helt klart å vise denne tilstanden. Her er ingen tilbakelent ironi.

Det levende maleriet

- I nyere kunsthistorie har mange satt spørsmåltegn ved maleriet, at det har utspilt sin rolle. Det har vært veldig mange rare trender, som om maleriet ber om unnskyldning for at det finnes. Noen henger det opp-ned, andre setter blindramma ut. Det er helt mislykket å avlyse maleriet. Det maleriske språket er til å stole på. Jeg er våt til livet av anstrengelser og flid for å skape en troverdig virkelighet. Og jeg forlanger å bli hørt med den stemmen.

- Det er heller ikke noe i veien med alfabetet, bare hvordan det blir brukt. Oslo hadde for en tid tilbake besøk av den engelske forfatteren Edward St. Aubyn…

- … som har skrevet de imponerende fem såkalte Patrick Melrose-romanene om å vokse opp som misbrukt barn i den fornemme, spydige og brutale engelske overklassen. Alle bøkene er nå utgitt på norsk.

- Da han var her, oppsøkte jeg ham, nettopp for å snakke om forskjellige kunstneriske strategier, og for å vise ham hvordan en maler kan arbeide. Jeg beundrer ham, for hans tiltro til språket. Han gleder seg åpenbart ved skrift.

- Når du står og maler barn, hva er det du utforsker?

- Dels er jeg vel som et barn igjen. Kunst er forlengelsen av leken. Og for meg er det mer moro i dag enn den gang. Det gjelder så vel fotball som maling. Jeg føler meg som tolv år og kan le meg halvt i hjel. Jeg er barnslig på godt og vondt.

Forestillingsevnen er grunnlaget

- I utviklingspsykologien er vi opptatt av at det skjer en stor begivenhet i våre liv når vi er omtrent tre år. Da kan barnet begynne å forestille seg. En kjepp kan bli til en tryllestav eller en Kalashnikov. En banan kan være en telefon for å ringe farfar. Den evnen dabber av, men den forsvinner ikke. Vi har forestillinger om oss selv og andre. En slik forestillingsevne er forutsetningen for selvinnsikt og for å forestille oss hvordan andre har det. Og den er jo grunnlaget for å lage forestillinger – på teater, film, operascenen og lerretet.

- Disse lages slik at andre igjen kan forestille seg noe. Der ligger kanskje kunstens kobling til erkjennelse. Vi kan få nye opplevelser og forståelser gjennom at kunstnerens har bidratt med sin formdannelse.

- Og så stiller jeg meg en del spørsmål om selve barndommen, som historisk fenomen. For fire hundre år siden malte hoffmaleren Diego Velasquez sine portretter av prinser og prinsesser. De er jeg svært opptatt av. Slike bilder ble brukt for strategiske giftemål og monarkistisk statsbygging. Barna er brikker i et prosjekt. Hva slags barndom var det? De fattige barna finnes det få bilder av. Der var det kort vei fra krybben til gruva. Blant mine nyere bilder portretterer jeg blant annet min egen datter som poserer villig med billige plastkjoler som er kopier av prinsebarnas. Hva slags barndom har vi skapt i dag? Hva har skjedd på disse fire hundre årene? Det vet jeg ikke. Men det interesserer meg. Har du noen tanker om det?

- Vel. Du er opptatt av dobbelthetene? En mulig dobbelthet er at vi i dag virkelig lar barn være barn. Vi løfter frem Hans Majestet Barnet. Og vi kan lure på om noen får urealistiske bilder av sin egen betydning. Samtidig pålegges mange barn en alvorlig oppgave. De blir en del av foreldrenes prosjekt om vellykket selvrealisering som foreldre.

- Mine foreldre gjorde en klok ting, midt i det andre. De lyttet til oss. Det var et adelsmerke å bli lyttet til. De lot oss snakke ferdig, og ga oss barna en følelse av at de syntes at vi var interessante. Og da kan selv få følelsen av å være interessant og betydningsfull.

Finn Skårderud er forfatter, psykiater, professor og skriver jevnlig for Aftenposten.