Jeg maler ikke så mye lenger, kanskje hver tredje dag

Håkon Bleken er snart 89 år, holder seg i form med å gå turer i Bymarka, og arbeide. Nå er han aktuell med sin tredje bok.

Kunstneren ligger ikke på latsida, og er fortsatt i full drift med å male. Og skrive.

Og selv om det i hans øyne ikke skjer så hyppig som før, har det iallefall blitt mer enn nok til å fylle en ny bok med aforsimer og bilder om kunst, samfunn, Trondheim, om forholdet mellom kvinne og mann, livet, døden og kjærligheten. Boken har fått tittelen "I sannhet forfulgt av meg selv".

- Det handler om å arbeide

- Hva tenker du om det å være 88 år?

- Alle mennesker som er så gamle som meg tenker på døden. Utover det handler det om å arbeide. Uten arbeid blir det jo ganske kjedelig. Jeg tenker ikke særlig mye på det, egentlig. Døden går det egentlig ikke an å snakke om, bortsett fra at man tenker kanskje på hva det er og hva det kan være.

- Men du er supersprek?

- Nei, det er jeg ikke, gitt. Balansen er elendig. Og det er aldersrelatert. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Alt annet kan jeg gjøre noe med, men ikke balansen.

- Du er jo veldig produktiv fortsatt, da?

-Nei, jeg er ikke så produktiv lenger. Jeg maler ikke så mye, kanskje hver tredje dag. Men jeg maler raskt.

Holder seg i form

- Hva er det som gjør at noe er krevende og noe går lett?

- Det er vanskelig å si. Jeg malte et bilde av faren min på likstrå, det malte jeg veldig fort, kanskje på under en time. Mens andre bilder må jeg jobbe flere uker med. Det er noe med måten du uttrykker deg på, om du handler impulsivt, eller tenker refleksivt, slike ting.

- Hva gjør du ellers, når du ikke maler?

- Jeg leser, går turer, ser utover byen. Jeg har fin utsikt. Hører på musikk. Jeg går jævlig mye på tur i marka. Hvis andre snakker om at de er i dårlig form, sier jeg at de får bare begynne å gå turer så kommer de i form. Jeg kjører opp til et av vannene og går rundt et eller flere av vannene i Bymarka. Det tar en halvtime å gå rundt et vann, og det gjør jeg hver dag, flirer han, og vil heller ikke vedgå at han skriver spesielt ofte, selv om han innrømmer at han har tekster liggende til et titalls bøker.

Sorgmuntre bilder og tekster

- Jeg er jo tross alt 90 år, sier han.

- Nå overdriver du, du er bare 88.

- 89, parerer han umiddelbart.

Her skal det ikke stikkes under en stol at han er en gammel mann, at han har levd et langt liv. Og han har mye på hjerte. Sorgmuntre budskap appellerer. Melankoli og humor i både tekst og bilder.

- Det er absolutt en blanding av spøk og alvor i denne boken. Den virkelige humoren har jo mye alvor i seg. Det kan du si om Chaplin for eksempel. Ikke at jeg skal sammenligne meg med Chaplin, men det er mye ironi, mye alvor og mye som er morsomt. Sorgmuntert finner jeg ganske dekkende, sier kunstneren.

Han er opptatt av ytringsfrihetens vilkår, og mener vi bør være stolte av å leve i et demokrati som fungerer.

Sivilisert valgkamp

- Uenigheter her fører ikke til vold og drap, her sitter folk og diskuterer på en skikkelig måte. Og det er demokratiets styrke, at det nærmest er bygget på uenighet og ikke enighet. Det er betagende i vår tid da så mye løses med vold, at det faktisk går an å diskutere på en sivilisert måte. Det er en dannelse her, og det skal man ikke ta for gitt, sier Håkon Bleken og sikter til den pågående valgkampen som han riktignok synes er litt kjedelig, spesielt med tanke på det han mener er fravær av kulturdebatt.

Bildene i boken er malt i perioden 2011-2017, oljemalerier og collager. Ett av hans siste verk er et innlegg i debatten rundt storhallen på Nidarø.

Drømmer om skulpturpark

- Jeg synes de har gjort mange tabber i Rådhuset, og autoriteter har det med å gjøre tabber. Nidarøhallen er en tabbe nesten på linje med at trikken ble lagt ned (den kommunale sporveisdriften ble nedlagt i 1988, journ.anm) . Det skulle ha vært en park på Nidarø. Tenk deg en skulpturpark der. Det er så synd, det kunne ha vært så flott. Det er grusomt å tenke på. Solsiden kunne ha vært fint hvis de ikke hadde bygd igjen alt, sier Bleken.

Ordfører Rita Ottervik skriver i en kommentar til dette at hun synes det er flott at kunstnere engasjerer seg i samfunnsdebatten.

- Bleken gjør det og det liker jeg, selv om vi ikke alltid er enige i sak, skriver Ottervik.

Nakenbilde av seg selv

Et av de første bildene i Håkon Blekens bok er et selvportrett der han er helt naken.

- Hvordan tenker du om dette?

- Haha, det er jo ikke så jævlig sexy at det gjør noe. Jeg tenkte egentlig bare på det som å male en akt. Det er jo et maleri på linje med så mange andre bilder, det dreier seg om form, farge og uttrykk. Det ble jo ganske morsomt, og pussig nok var det mange som ville kjøpe dette bildet, sier han fortsatt humrende. På spørsmål om hva han mener om trenden med å blottstille seg, enten det er i sosiale medier eller i litteraturen, synes han det er noe dobbeltsidig.

Ytringsfrihetens begrensning

- Man kan jo reagere på og synes det er ille å fremstille folk slik Vigdis Hjorth gjør, men på en annen side står jo en dikter temmelig fritt. Uttrykket kan lammes dersom man setter begrensninger for hva man skal skrive om. Men jeg skjønner jo søsteren også. Kunsten ligger i spennet mellom slike ting, hva man har lov til å skrive og hva man har lyst til å skrive. Ytringsfriheten har jo en begrensning i moralske og menneskelige hensyn, det vil alltid være en spenning der. Man kan ikke si at det ene er galt og det andre ikke, sier kunstneren og tilføyer at det på et lerret ikke er mulig å avsløre alt.

Politiske situasjoner med full ytringsfrihet

- Hvis man malte pornografiske bilder av kjente folk i byen, ville jo alle skjønne at det ikke er tillat. Men bruker man politiske situasjoner blir det noe annet, da kommer debatten inn. Da handler det om å være uenig med politikere og det de foretar seg, og da burde ytringsfriheten være absolutt. Og slik er det jo i et demokrati. En annen sak er jo hvor mye autoriteter tar hensyn til folks meninger, eller bare kjører over, sier Bleken.

Boken lanseres onsdag 6.september i Trondheim kunstmuseum kl.18.00.