«Maleriets rom» heter Michael Kviums mest fascinerende bidrag til hans nye utstilling i Galleri Brandstrup, og både i bildet og bak tittelen fins flere lag av betydninger. Skjønt, bilde?
Det dreier seg om en maleriinstallasjon komponert av en kvartett lerreter og svarte, tredimensjonale eggformer som brer seg utover veggen.
Kunstneren fikk tidlig etiketten som den groteske innenfor det danske 80-tallsmaleriet, som i motsetning til sine «vilde», nyekspressive kolleger malte fortellende i en karikert klassisk og figurativ stil. «Kvium sjokk-show» het symptomatisk nok et tv-program om 45-åringen, som NRK sendte på sein kveldstid i 1992.
Det hadde sin grunn, for med scenisk slående effekter malte han makabre vrengebilder av familieidyllen med kvalte barn og kjempekvinner som ble ridd av grusomme gnomer.
Malt mareritt
Likevel var dette bare en fase av Kviums kunst, og han penslet seg også raskt unna den seinere karakteristikken som en «dansk Bacon». Marerittets temperatur satt også i det store maleriet «Blinde egg» på Henie-Onstad-senteret for noen år siden, hvor en dvask, naken hermafroditt med bind for øynene støttet seg mot gulvet med sko på så vel føtter som hender. Foran tvekjønningen lå tre svarte egg i bestemt formasjon, som tidligere ble brukt på armbind for fysisk handikappede i Danmark.
Denne trioformasjonen forekommer også i den aktuelle installasjonen «Maleriets rom», men her ser man ved nærmere gransking at det er røde fingeravtrykk som er avsatt på samme systematiske måte mot et kjøttfarget lerret (som umiddelbart kan virke som en uskyldig abstraksjon).
Likevel er det installasjonens hovedtema med maler, skygge og dødsmotiv som først fanger en i den billedmessig komplekse helheten. Kviums saklig malte og middelaldrende selvportrett står i profil, mens skyggebildet av ham gjør en surrealistisk vri og agerer tvetydig hit- og fravendt på samme tid.
Død og liv
Maleren betrakter sitt morbide motiv på tenksom avstand i sitt maleriske rom. Silhuetten har derimot penselkontakt med det mer summarisk malte billedrommet, som omgir en symbolistisk dødens dame.
Den fallerte feminine figuren med grinende kranium heller ut sitt en gang livgivende blod, som likevel gjenoppstår like kadmiumrødt og friskt på formende materie på malerens penselspiss.
Alle disse billed- og betydningsmessige koblingene blir refleksjoner over liv og død, som bare lar seg formidle innenfor «Maleriets rom». Likevel tyder Michael Kviums fleksible håndtering av maleriet på at hans erfaringer innenfor film, performance og video også har gitt ham nye innfallsvinkler til det tradisjonelle mediet.