Lars Elling – på korsbånd og tvers

I livet til maleren Lars Elling (46) finnes det åtte store: Velázquez, Bacon, Richer og Munch samt familien, løkkefotballen, bandet The Cheatingpopes og malinga. Pluss noen til.

HVERDAGEN er som andre hverdager på Grünerløkka, men ikke for alle.

Lars Ellings dag, for eksempel, er litt annerledes.

I det nye atelieret hans strever to håndfaste karer med å heise en gammel prismekrone opp til den omhyggelig innskrudde kroken i taket, og i malerens høyre kne strever et nytt og like omhyggelig påskrudd korsbånd med å finne roen bak ukegamle sting.

—Lampa er fra en brukthandel i strøket her, kneskaden fra en løkkefotballtakling. Et filleuhell, men korsbåndet røyk rett av, forklarer Elling. For tida er han mer aktiv i rollen som krykkegjenger (litt øvet) enn som bildekunstner (bejublet og veletablert) og sanger/gitarist/låtskriver i The Cheatingpopes (halvhemmelig), men så snart kneet slutter å klage, skal han konsentrere seg om det han kaller «de fire store» igjen: bandet, fotballen, malinga og familien.

Om ikke nødvendigvis i akkurat den rekkefølgen hele tida.

New York

Lediggangen på krykker kommer etter en periode der det har svingt godt rundt maleren med det mystiskfigurative bildespråket som så ofte inviterer til videre dikting av drømmeaktige, potensielt urovekkende scener.

Fra 29. mars til 4. mai var han som første nordmann representert på en av verdens mest ettertraktede utstillingsvegger for kontemporær bildekunst, New Yorks Sean Kelly Gallery, og New York-begivenheten fulgte hakk i hæl med separatutstillingen «Samtidig — like i nærheten» i Galleri Brandstrup i Oslo.

Nå i juni er han, sammen med kolleger som bl a Marina Abramovic, Håkon Bleken, Per Kleiva og Inger Sitter på veggen i samme galleris «Selected Works», og i hele sommer er han representert i Haugar/Vestfold Kunstmuseums Munch-jubilerende «Munch by others», i selskap med bl a Andy Warhol, Louise Bourgeois, Roy Lichtenstein, Bjarne Melgaard, Kjell Nupen og AK Dolven. 

Dermed var M-ordet nevnt. Hva har Munch betydd for Lars Elling?

Intravenøs Munch

—Munch har betydd mye, på en måte for mye, kommer svaret.

—For mye?

—Som alle nordmenn har jeg fått Munch nærmest intravenøst i alle år, og dermed oppstår det et løsrivelsesproblem. Alle norske tegnere og malere etter Munch har måttet kjempe seg ut av linjeføringen, uttrykket hans.

—Den klassiske kunstnerkampen mellom inspirasjon og frigjøring fra inspirasjonskilden?

—Helt klart. Hvis du som jazztrompeter putter en Harmon-sordin i hornet og prøver å ikke låte som Miles Davis, da skal du være god! Velázquez, Francis Bacon, Gerhard Richter og Munch — det er de fire store for meg, uten dem hadde jeg ikke visst hva jeg skulle gjøre. Men du mister all uskyld i møtet med folk på det nivået, du får altfor tunge rådgivere. Så må du foreta fadermordet hele tiden, samtidig som du trekkes tilbake mot dem.

—Stikkord for hva du liker ved Munch?

—At han er så menneskelig. Han er suveren samtidig som han har store svakheter. Han malte nærmest på inn- og utpust hele livet og så ikke alltid forskjell på godt og mindre godt, så det finnes mye slapp Munch. Og det gjør mesterverkene, som «Syk pike», enda mer betagende. Dette er bildet hvor han virkelig finner seg selv som maler, og all tvil og leting på lerretet gir denne fantastiske vibratoen som er med på å gjøre «Syk pike» til verdens fineste bilde.

Frijazz og The Beatles

—Blir Lambda en god omgivelse for Munchs bilder?

—Nå er det dessverre ikke jeg som har fått styre museumsutviklingen i Oslo, det tror jeg alle kommer til å angre på. Men når avgjørelsen nå er tatt, får vi samle oss om Lambda og satse på å få det fint.

—Sant nok, og ikke alle samtaler behøver handle om Munch. De kan for eksempel handle om musikk og den litt hemmelige musikeren Lars Elling?

—Da jeg var noenogtjue, fikk jeg et atelier der det fulgte med en prøvescene. Det virket utrolig dumt å ha en scene og ikke noe band, så jeg kjøpte gitar, lærte meg å spille og ringte noen gamle kompiser. Nå har The Cheatingpopes holdt på i 15 år, øver hver onsdag og slapp debutalbumet, «Placebo Love», i fjor høst. Ikke én eneste anmeldelse....

—Her er én, spontan og basert på to intense gjennomlyttinger mellom frokost og lunsj i dag: «Fengende, intelligent popmusikk, helhjertet overbrakt av et godt sammenskrudd band med sterke gjester. Terningkast 5.» Hvem har du hørt mest på?

—Da jeg først begynte å høre på musikk som 16-åring, var det på jazz. Jeg hadde ingen sans for det grusomme 80-tallets popmusikk, så jeg begynte med frijazz og lyttet meg etter hvert inn mot lineær, melodisk jazz. Tidlig Sinatra med Tommy Dorsey er noe av det fineste jeg vet, Miles og Coltrane rundt «In A Silent Way» og «A Love Supreme» er fortsatt Bibelen og jeg har et veldig sterkt forhold til Pat Metheny.

Da jeg begynte å spille selv, var det selvsagt helt umulig å få til sånne ting, men da hadde jeg også hørt veldig mye Beatles, Steely Dan, Van Morrison, David Sylvian og mange andre. Overraskende instrumentering og litt eksentriske harmoniseringer fanger alltid mitt øre.

Kollegium

—Fotball og band er lagspill. Savner du laget, noen å kommunisere med, i de lange aleinedagene i atelieret?

—Nei, og noe av det jeg var mest glad for å oppdage, var at jeg tålte atelierensomheten og trives i den. Det er jo fascinerende, dette alkymistiske ved at du med pigmenter og bindemiddel lager noe på en flate, og at dette noe på et tidspunkt begynner å snakke tilbake til deg. Det begynner å be om ting, du leverer og det protesterer, du leverer igjen og plutselig er du i dialog med en abstraksjon som ikke fantes for noen timer siden - at det går an!

Og dét er jo linken mellom de fire store og oss små: De har også sett dette, sett miraklet skje på lerretet. Dette ser jeg, dette så Velázquez, Bacon, Richter og Munch. Det er et kollegium i dette, og det kollegiet ønsker jeg å være en del av.