image

foto: Jørn Tomter, Manchester

Hun har nesten brent til døde, nesten blitt kvalt og nesten blitt skutt i hodet med pistol – alt for kunsten. Denne sommeren ønsket Marina Abramovic frivillige deltakere til et stort kunstprosjekt i Manchester. D2 meldte seg.

Helt siden Marina Abramovic knivstakk seg selv 20 ganger i et galleri i Beograd i 1973, har hun vært kjent som en av verdens mest kompromissløse og brutale kunstnere. Verket het «Rythm 10», og rytmikken ble skapt av knivstøt og smertestønn. Abramovic la venstre hånd flatt ned på en bordplate, og med høyre hånd lot hun en kniv danse og hoppe, fort og hardt, i mellomrommene mellom venstre hånds fingre. Hver gang hun stakk seg selv i hånden byttet hun kniv, og fortsatte til 20 kniver var brukt.

I løpet av sin nesten tretti år lange karriere har Abramovic stadig funnet nye måter å pine seg selv på i kunstens navn. I 1997 mottok hun æresprisen Gulløven under Veneziabiennalen. Og i 2003 ble den døgnåpne utstillingen «House With an Ocean View» utnevnt til beste utstilling i et kommersielt galleri, av den internasjonale bransjeforeningen for kunstkritikere. I denne utstillingen sto Abramovic naken på en plattform i Sean Kelley Gallery natt og dag i 12 døgn uten å spise, snakke eller røre seg. Opptredenen ble en enorm snakkis i New York, og ble året etter kopiert og puttet inn i en episode av tv-serien «Sex og singelliv». Abramovic’ dyrking av smerten virker tiltrekkende også på dem som til vanlig ikke er frelst på performancekunst. Det vet hun å benytte seg av.

150 små testkaniner. En julikveld denne sommeren står rundt 150 mennesker og tripper foran den store døren til Whitworth Art Gallery i Manchester. Det er en drøy time til åpning på utstillingen «Marina Abramovic Presentsc», og de 150 vet at de har noe helt spesielt i vente. Abramovic har krevd at publikum signerer en kontrakt på at hver enkelt aksepterer å bli en del av kunstverkene som presenteres, og stiller seg fullt og helt til hennes disposisjon i fire timer. 150 mennesker stirrer nervøst på hverandre. Når dørene åpner får de fremmøtte utdelt hver sin hvite laboratoriefrakk, og beskjed om at fra nå av er de Abramovic’ testkaniner. Det føles ikke glamorøst, bare nervepirrende.

Smerten og hjernen. Marina Abramovic dyrker lidelsen, og det kler henne. Hun blir 63 år i november, men ser ut som hun er 38. Bevegelsene hennes er dansende lette, det finnes ikke en rynke i ansiktet hennes, blikket er dypt og leppene sensuelle.

– Det er ikke for å demonstrere egen styrke at jeg utsetter meg for smerte i performance, sier hun mykt.

– Jeg gjør det for publikum. Jeg vil vise dem at mennesker har både kropp og hjerne, og at når kroppen kjenner smerte kan hjernen overvinne lidelsen og gå videre. Jeg viser hvordan jeg overlever i vanskelige situasjoner. Det kan inspirere dem til å overvinne sine egne problemer.

Abramovic har styrke i genene. Bestefaren var patriark i den ortodokse jugoslaviske kirken, og ble gjort til helgen kort tid etter sin død. Moren og faren møttes på slagmarken som soldater i den kommunistiske partisanerhæren som kjempet for Jugoslavias frigjøring under Andre verdenskrig. Da Abramovic sluttet å male bilder og begynte å lage kunst av å pine kroppen sin i Beograd på begynnelsen av syttitallet, måtte foreldrene tåle kritikk fra kommunistpartiet for å ha oppdratt en datter med en så ikke-kommunistisk oppførsel. Det var ikke før Abramovic flyttet til Amsterdam som 29-åring at hun skjønte at hun hadde likesinnede der ute.

En kjærlighetshistorie. I Amsterdam møtte Abramovic mannen som skulle bli hennes partner i arbeid og kjærlighet i 12 år, den tyske performancekunstneren kjent som Ulay. Deres overordnede kunstprosjekt var å så langt mulig å slette ut sine to identiteter og bli én. De omtalte seg som en tohodet kropp, gikk i like klær, og gjorde alle opptredener sammen.

Men det tok ikke lang tid før begge kunstneregoene begynte å lide i symbiosen. I verket «Death self» fikk de laget en innretning som koblet munnene deres til hverandre, så hver av dem pustet inn den andres utpust og ingenting annet. Etter 17 minutter var alt oksygen brukt opp, og begge falt bevisstløse til gulvet med karbondioksidforgiftning.

I 1988 hadde både Abramovic og Ulay fått nok. For å avslutte forholdet la de ut på en spirituell vandring. Han startet i Gobiørkenen og hun fra Gulehavet. Etter at de begge hadde vandret 2500 kilometer møttes de mislykkede elskende ved Den kinesiske mur og tok farvel.

Dramatisk udramatisk. Etter bruddet med Ulay jobbet Abramovic med slanger. Fra 1990 til 1994 viste hun flere varianter av samme performance, kalt «Dragon Heads». Her satt hun gulvet, på en stol eller på en isblokk, og lot store giftslanger krype rundt på kroppen sin. I et intervju i 1991 uttalte hun at hun heller ville dø av et slangebitt enn i et bilkrasj.

De siste årene har Abramovics dramatikk endret karakter. I en moderne virkelighet hvor alt går fort, etterstreber hun det som er helt stillestående. Nå for tiden piner hun seg selv ved å stå eller sitte urørlig, til hun får kramper i musklene eller er nødt til å røre seg av andre helsemessige årsaker. Og opptredenene hennes varer stadig lengre.

– Denne typen performance er veldig tøff. Du må forstå hvor mye smerte musklene dine vil utsettes for, hvordan du kan holde ut denne smerten. Du må sende hjernen din helt ned i det underbevisste. Det ser enkelt ut, men det er i virkeligheten mye vanskeligere enn å kutte seg med kniver og bli ferdig med det.

Bremse, rense. – Ikke vær engstelige, jeg vil ikke påføre dere smerte, sier Abramovic mykt.

Hun står et podium i den største salen i galleriet i Manchester og stirrer ut over gruppen som er hennes kontraktfestede kunstneriske redskap for kvelden.

– Jeg ønsker bare å tømme hodene deres.

Abramovic leder publikum gjennom en rekke øvelser. Den første er en skrikeøvelse. Vi skal skrike så høyt som mulig i ett minutt i strekk, og etterpå se om det blir enklere å tenke på ingenting. Vi må holde blikkontakt med en fremmed uten å blunke i ti minutter. Til slutt skal vi lære å gå på nytt, så sakte som mulig.

– Kjenn at å sette ned foten er å sette hele deres eksistens ned i bakken, messer Abramovic.

Det er interessant, men også litt skuffende. Var dette alt? Skulle det gå så smertefritt å bli et bedre kunstmenneske?

Performance, ikke kjærlighet. Utfordringen resten av kvelden består i å utholde å bruke tre timer på å se 12 performancer håndplukket av Abramovic og utført av hennes beundrere og etterfølgere. Det er krevende, selv etter profesjonell oppvarming. Flere opptredener er så stillestående og introverte at selv de mest ivrige blant de 150 begynner å stirre lengtende mot galleriets utgangsdør. Men det er også verker som får de hvitkledde til å stoppe opp og bli stående. Spesielt den unge kvinnen som rullet kråke nedover en trapp, baklengs, naken, i ekstremt slow motion og med vanvittig kroppskontroll, trekker folk.

Likevel, ingen av performancene vi ser denne kvelden er mer nakne enn Abramovic selv, som gir D2 fem eksklusive minutter hvor hun forsøker å forklare nøyaktig hvor viktig performancekunst er. Det er en vanskelig tid for henne nå, betror hun oss, og ser et øyeblikk ut som alt annet enn verdens mest utholdende kunstner. Akkurat nå står oppe i sin skilsmisse nummer to, sier hun lavt. Og det er kunsten som har skylden.

– Jeg har vært sammen med denne mannen i 12 år, og jeg elsker ham fortsatt. Men kunsten krever så mye av meg at det ikke blir nok igjen av meg til kjærlighet. Jeg har ikke noe valg, på samme måte som jeg må puste for å leve, må jeg vie meg fullt og helt til performance for å leve. Derfor må vi bryte. Men det er hardt, selvfølgelig er det hardt.