- Jøss, det har vært morsomt å male disse bildene. Det må jeg si, sier Håkon Bleken (72) og skuer utover i Galleri Brandstrup.

De romslige salene i det tidligere paleet i Madserud allé - hvor Løvenskiold-familien i sin tid residerte - gir god plass til de store bildene.

Og det trengs. Det er en stor utstilling. Tretti malerier, alle malt i løpet av de siste to årene.

I noen av bildene har kunstneren tatt for seg sitt forhold til Trondheim, andre har et litterært utgangspunkt. Ikke minst gjelder det den franske dikteren Charles Baudelaires berømte og beryktede diktsamling «Les Fleurs du mal» - «Ondskapens blomster».

Med den som inspirasjon har han malt tre store bilder; et triptykon, hvor det sentrale bildet i midten inneholder både trekkene av dikteren og detaljer fra innholdet av det han har skrevet. I bildet til venstre tar Bleken for seg diktet «Balkongen». Det siste kaller han «Hårprakten», som er en fantasi over et dikt.

Kunstnerisk vandring
Kunstneren tar oss med på en liten vandring gjennom utstillingen.
- «Kafkas søstre» har jeg kalt dette bildet.

Bleken peker på et stort bilde. Over en og en halv ganger en og en halv meter. Tre kvinneskikkelser er fremtredende i en gruppe mennesker. Midt i bildet en silhuett av en kirke. Mørke og rundt i bildet en truende, nesten flammende rødfarge.

- Jeg har lenge interessert meg for Franz Kafka, og i fjor besøkte jeg Praha. Familien Kafka var jøder og hans tre søstre ble gasset og brent i Auschwitz av nazistene. Franz slapp den skjebnen. Han var allerede død da, men jeg tror ikke at han hadde et spesielt enkelt liv. Faren var en self-made man som var blitt rik og som insisterte på at den litt svakelige Franz skulle trenes opp til å bli det faren oppfattet som Mann. Han tok til og med unge Franz med på bordell.

For fire-fem år siden hadde Bleken en periode hvor han malte i en realistisk stil. Det gjaldt eksempelvis serien med bilder av hans gamle foreldre. Men da som nå, i forbindelse med denne utstillingens nye bilder, så grenser han stadig inn mot det surrealistiske.

- Å bruke det surrealistiske kan være et nødvendig grep for å få gitt uttrykk for det jeg vil fortelle, sier han.

- Men det er forskjell på realisme og naturalisme, understreker han. - En viktig forskjell, legger han til.

Byprofil
Hvorfor bildene blir slik de er, har han ingen god forklaring på.

- Jeg begynner gjerne nede i venstre hjørne og arbeider meg oppover, sier han uten ironi.

- For å sitere meg selv: At jeg ikke kan si hva jeg mener med bildene, vil ikke si det samme som at det er uten mening.
I samme sal som Baudelaire-bildene henger også et maleri med en umiskjennelig by-profil. Midt i et fargerikt, nesten sommerfuglflagrende bylandskap, stikker det irrgrønne tårnet av Nidarosdomen opp.

- Malt fra mitt atelier i Trondhjem. Han understreker uttalen Trondhjem - med hj.

- Fantastisk utsikt, slår han fast.

- Forholdet til Trondheim?

- Nærmest et kjærlighet-hat forhold. Det gir seg ikke bestemte uttrykk i de bildene her som har byen som motiv. Uten at det kan være vårstemninger eller rett og slett som vi nettopp så, utsikten fra mitt ateliervindu, eller ting som dukker opp i minnet, brokker fra mitt eget levde liv som blander seg inn i bildene.

Jo da, maleren er både trønder og byentusiast. Samtidig er det neppe noen andre som har vært mer kritisk til mye av det byens myndigheter har foretatt seg. Det er nok å nevne striden om Svartlamo'n. For ordfører og andre kommunale koryfeer har han ofte vært en pest og en plage når han i aviser eller på andre måter har sagt fra om hva han synes når de er i ferd med å ødelegge byen.

- Dessverre er det blitt slik at tar man Studentersamfundet og Domkirken fra Trondhjem, så er det ingen ting igjen. Institusjonene og arbeidsplasser legges ned og flyttes til Oslo, sier Bleken