Håkon Bleken - Retrospektiv - Kistefos-Museet

Ved kontinuerlig å utsette seg selv og sin kunst for hverdagens konflikter har Bleken gjennom et langt kunstnerliv unngått å stivne i fastlagte mønstre.

Utstillingen med malerier av Håkon Bleken på Kistefos-Museet inngår i en rekke av utstillinger med denne kunstneren som har funnet sted nylig, sist på Haugar Vestfold Kunstmuseum tidligere i år, hvor han viste over 50 nye malerier fra de siste par årene.

Kunstneren har kanskje aldri vært mer produktiv enn akkurat nå, i sitt 78. år, og kanskje heller aldri sluppet seg mer løs kunstnerisk sett. Selv om denne utstillingen viser relativt få arbeider, gir den et representativt bilde av hans kunstneriske utvikling frem til i dag, fra hans tidlige nonfigurative arbeider fra 60-tallet, inspirert blant annet av kubistene Picasso og Braque.

Kubisme.

Bleken utviklet det kubistiske billedspråket som har stått sentralt i hans kunst helt frem til i dag, mens han underviste ved NTH i Trondheim på 60-tallet sammen med kunstnerkollegene Lars Tiller og Roar Wold. Utstillingen viser en rekke arbeider fra denne perioden, som "Figurer rundt et bord" fra 1965, et stilleben som både demonstrerer hans interesse for komposisjon og billedbygging og hans gryende interesse for figurasjon og rombeskrivelse.

Traumer.

Da han sent på 60-tallet forlot abstraksjonen til fordel for det figurative maleriet for godt, og dermed slo inn på den kunstneriske løpebane han har fulgt frem til i dag, dukket også dystre temaer som død, eksistensiell smerte og samfunnsproblemer for alvor opp i bildene hans. I utstillingens fugleperspektiv fremstår en ustoppelig vilje til å gi seg i kast med brennbare eller tabubelagte temaer, og til og med traumer, som en grunnleggende beveggrunn bak hele hans kunstnerskap. Blant annet er sorgarbeid et eksplisitt tema i serien med bilder kunstneren laget med utgangspunkt i sine foreldres sykdom og død på slutten av 70-tallet. Det kanskje sterkeste bildet fra denne serien, "Uten tittel I", malt i gråbleke, syrlige fargetoner med palettkniv og grov pensel, viser faren liggende død på båren. Den knudrete teksturen i detaljer som ansikt og hender understreker på en nesten grotesk måte kroppens forråtnelse, og hvordan døden markerer et ugjenkallelig punktum for livet.

Det ondes problem.

Det ondes problem er blant temaene han tar opp i den sentrale gruppen arbeider med tittelen "Nedtagelsen", som vi kan se to eksempler fra i utstillingen, fra 1978 og 1990. De viser enorme, blåsorte krusifikser, hvor kristusfiguren er fjernet, som om løftet om frelsen er trukket tilbake og mennesket er overlatt til sin destruktive rivalisering seg imellom. Koblingen til ødeleggelse og død i en konkret historisk virkelighet er understreket ved at korsene er malt på en enorm collage av fotografier av soldater fra andre verdenskrig.Bleken kaster også tvil over sin egen rolle som kunstner, blant annet i bildet "Avrevet hode II", hvor dette motivet kan vitne om kunstnerens isolasjon, men også den klassiske kunstens fall ved at hodet minner om en portrettbyste som er revet ned fra pidestallen. Hans dryppende, uvørne penselstrøk bidrar til å deformere figuren, og minner om at hans malerier like mye er orientert mot å bryte ned som å bygge opp.

Ved å sette tvilen i sentrum for sitt virke har Bleken gjennom et langt kunstnerliv unngått å stivne i fastlagte mønstre. Dette bidrar til at også yngre generasjoner, som ikke i utgangspunktet deler hans tradisjonalistiske kunstsyn, vil kunne identifisere seg med aspekter ved hans arbeider.