Marina Abramović skaper ikke med pensel eller leire, men former seg selv, med eget blod og kjøtt, smerte, utmattelse og utholdenhet. FOTO: ©Marina Abramović
FAKTA: MARINA ABRAMOVIĆ
Født 1946, serbisk, bor og arbeider fra New York. Omtaler seg selv som «performancekunstens bestemor». Aktuell med utstillingen Dozing Consciousness 1.-30. juni på Galleri Brandstrup. Retrospektive utstillinger: The Cleaner. Louisiana 17. juni – 22. oktober. Henie-Onstad Kunstsenter 24. november – 11. mars 2018.
Film: The Artist is Present, http://marinafilm.com Selvbiografi:Walk Through Walls. A Memoir. Random House, 2017. Opera: Seven Deaths. Sammen med den norske manusforfatteren Petter Skavlan arbeides det med en opera med premiere i 2020.
– Livet er mye smerte. Vi flykter, sier Martina Abramović. – Jeg bor nå i USA, og det er et samfunn som er sterkt medisinert, fortsetter hun. – I en medisinert verden blir man nummen og enda reddere for livet. Og vi gjemmer oss i teknologien. Telefonene våre er de perfekte gjemmestedene for å unngå å konfrontere oss selv. I forestillingene mine forsøker jeg å være en rollemodell. Vi må lære å tåle mer av oss selv.
Er sitt eget kunstverk
Jeg har møtt Marina Abramović før. Den første gangen var i London for fem år siden. Jeg var godt forberedt, men samtidig mer nervøs enn vanlig før et møte. Jeg hadde jo erfaring med å snakke med mennesker, mente jeg, jeg lever jo av det, men jeg gruet meg ekstra til å snakke med person som ikke bare var kunstner, men var sitt eget kunstverk.
Hun skaper ikke med pensel eller leire, men former seg selv, med eget blod og kjøtt, smerte, utmattelse og utholdenhet. Det gikk bra. Jeg leser min egen tekst fra den gangen: «Det var et menneskelig kraftverk som kom inn. Det produserte trygghet og åpenhet. Det opplevdes meget godt å være i nær kontakt med Marina Abramović.»
Uten å idyllisere: Det er fortsatt slik. Kraftverket produserer. Det er behagelig lett å være i hennes selskap, og det virker ufarlig å stille nær sagt hvilket som helst spørsmål. Skamtersklene er lave. Humor har hun også.
Foreldre i det «røde borgerskapet»
Det er et bra utgangspunkt for en ny samtale, tenkte jeg. Kontakt og kommunikasjon, tilknytning. Hvordan være til stede? – Jeg vil løfte menneskesinnet. Jeg ønsker å lage kunst bygd opp av tillit, sårbarhet og kontakt, så vi kan tåle mer, fortsetter Marina Abramović.
– For å få til kontakt, må jeg vise min egen sårbarhet. Om jeg er for ærgjerrig, med et ego så høyt som Himalaya, da er det umulig. Da står jeg i veien for sann kontakt. Jeg må være åpen, ydmyk og sårbar for å fortjene tillit. Verket mitt er alltid viktigere enn meg.
Det har vært en formidabel karriere. Hun vokste opp som et partisanbarn i Titos jugoslaviske sosialisme. Foreldrene var en del av det «røde borgerskapet», høyt på strå. Hun ønsket å bli kunstner, kom inn på akademiet, og malte og tegnet i starten. I de retrospektive utstillingene, som nettopp er avsluttet på Moderna Museet i Stockholm, og som skal videre til Louisiana i juni og så til Henie-Onstad i november, finnes det tegninger og malinger. Så begynte hun å eksperimentere med performance. Det handlet først mye om fysisk smerte og fare.
Lot publikum gjøre hva de ville med henne
Marina Abramović risset inn den sosialistiske stjernen i egen hud på magen. Det var hennes opprør mot foreldrenes autoritære heroisme. Hun lekte med fyr og flamme, var sultekunstner, og empatiserte med psykiatriens pasienter ved å spise nervemedisiner i solide doser foran publikum.
Hun utfordret politiske, seksuelle og medisinske normer. – Jeg har stort sett kontroll på scenen, sier Marina Abramović. – En gang i Napoli var vi i et rom med et visst antall gjenstander, og deltakerne fikk beskjed om å gjøre hva de ønsket med meg. Der var også en ladd pistol. Det ble virkelig farlig. Det farligste jeg har gjort, var å gi fra meg kontrollen til publikum. Det var lenge hånd-til-munn, i en bobil omkring i Europa, og lite anerkjennelse. Så eksploderte det.
Det er først de aller siste årene hun har blitt verdensbegivenheten Marina, både i popularitet, kunstnerisk, akademisk og kommersielt. Et høydepunkt var The artist is present på Museum of Modern Art i New York i 2012. 750 000 mennesker sto i kø for å oppleve at Marina Abramović satt stille i en stol, hver dag i mange måneder, ansikt til ansikt med en fra publikum. Det ble mange bevegende øyeblikk. Livet og karrieren er beskrevet i den helt ferske selvbiografien Walk through walls. Jeg ber henne beskrive hva hun ønsker å oppnå gjennom sin kunst. – Performance er en svært krevende kunstform. Den kan jo ikke rammes inn og henges på veggen. Det er tilstedeværelse og skjer der og da. Det som er viktig for meg, er å skape et emosjonelt rom. Min kunst må føles. Jeg vil endre bevissthet og få publikum til å kjenne egen mental styrke.
– Smerten er avgjørende
– Er det særskilte følelser du vil trigge?
– Jeg vil gi folk seg selv tilbake.
– Som betyr? – La oss ta The artist is present på MoMA. Først måtte de av fri vilje stå timer i kø. Så sitter de overfor meg, øye til øye, og det kunne vare i timer. De ser på meg, jeg ser på dem, publikum ser på dem, og de blir også filmet. Da er det vanskelig å flykte. Da må de gå inn i seg selv. Vi mennesker forsøker gjerne å unngå det. Vi liker ikke å gå innover, vi velger heller overflatene og det utvendige.
– I det de vender seg innover, kan de få kontakt med slik som ensomhet og egen ulykke. Min jobb er å bruke møtene for å fremme kontakten med slike følelser – og vise dem at de er til å tåle. Følelser skal ikke gjemmes. De skal leves – om vi skal slutte å gjenta de samme feilene.
– Vel, de fleste av oss gjør vel de samme feilene om igjen og om igjen. – Ikke jeg. Jeg er ikke lenger redd for de tøffe tingene. – Du utfordrer hele tiden grenser. – Ja. Det lages hele tiden begrensninger i livene våre. De lages både av oss selv og andre, og de får oss til å unngå endring. Når vi først utfordrer dem, kan vi oppleve å komme et stykke videre. Utfordrer vi disse igjen, kan vi komme enda videre. Det handler om frihet – og troen på eget sinn. Det er da det begynner å bli interessant. Din egen kropp og sinn er et mektig redskap.
– Hvor viktig er da smerte i din kunst? – Smerten er avgjørende. Det er frykten for smerte som gjør at vi lukker våre egne dører. Vi må gjennom dem. Jeg liker ikke smerte i mitt eget liv. Men alltid når jeg har utfordret den, har jeg erfart at den lar seg overvinne. Skam for eksempel, er en form for psykisk smerte. Når jeg oppsøker og forteller om skamfulle situasjoner i mitt eget liv, forsvinner skammen etter hvert.
– Det har vært en klar dreining i ditt arbeid, fra det fysisk farlige til det mer relasjonelt utfordrende. Det er mindre kropp og mer sinn for å si det litt slik. – Det handler om at jeg har vokst. Jeg er blitt mye tryggere. Før gjemte jeg meg bak redskapene og virkemidlene. Jeg hadde ikke tillit til at det holdt med bare meg. Nå vet jeg at det holder.
Brutal og kjærlighetsløs oppvekst
– Hvordan forbereder du deg?
– Like voldsomt som når NASA skal sende noen til månen. Jeg mediterer, trener fysisk, snakker ikke og spiser ikke i fem dager og så videre. Om jeg skal være en som andre kan speile seg i, må jeg være fullstendig til stede her-og-nå. For at det skal bli et emosjonelt møte, kan ikke oppmerksomheten min vandre mellom øst og vest. Det merkes med en gang. Da blir det dårlig kunst. Og det finnes mye dårlig kunst.
– I selvbiografien din beskriver du en meget tøff oppvekst. Som seksåring måtte du lære å svømme ved at din far kastet deg ut i vannet og rodde vekk. Du beskriver gjentatte krenkelser. Det var brutalt og kjærlighetsløst. Din egen voldelige mor avviste deg ganske så konsekvent.
– Det var slik det var. Det er enkelt. – Nei. Det er ikke enkelt. Nå synes jeg du lurer deg unna. – Jeg var ensom. Men jeg har alltid også følt meg som en kriger. Jeg ble tvunget til å slåss for meg selv og mine egne ideer. I dag tenker jeg at det var en slags hensikt med det hele, at jeg måtte bli sterk om jeg ikke skulle gå under.
– Jeg er blitt et sterkt menneske
– Du ble avvist. Og gjorde det til ditt livsverk å skape kontakt, tilstedeværelse og emosjonelle møter. Og nå vil hele verden ha deg. Velkommen til Oslo.
– Men, Finn. Hvorfor har du to gulltenner, spør kunstneren. – Jeg? Min mor var et meget engstelig menneske. Omtrent hver eneste dag i mange år formante hun at jeg måtte passe på så jeg ikke slo ut fortennene mine. Da var det vel dømt til å gå slik.
– Jeg bare lurer på hvem du er. Når jeg lurer på noe, spør jeg. Jeg er veldig interessert i mennesker, nysgjerrig, forstår du. Og nå må du se på meg: Synes du jeg ser ut som jeg er sytti år? – Nei ... Slett ikke. Nei nei. – Nettopp. Der ser du. Jeg tar meget godt vare på meg selv. Kropp og sinn. Jeg har drevet med dette i femti år nå. Jeg er blitt et meget sterkt menneske. Jeg vil være til inspirasjon for andre.
Finn Skårderud er professor, psykiater og forfatter og skriver jevnlig i Aftenposten.