image

KISTEFOS (VG) Endelig kan vi se en museumsutstilling med Marina Abramovic. Men er utstillingen på Kistefos-museet bra nok?

Mange ble kjent med den serbiskfødte performancekunstneren i fjor da hun fikk 270 mennesker til å møte opp i Ekebergparken for å skrike av sine lungers fulle kraft. Prosjektet var en hyllest til Edvard Munchs «Skrik», og filmen fra seansen vises for første gang på Kistefos-museet.

Den urkraften Marina Abramovic (1946) lokket frem hos deltagerne står i nær forbindelse med den praksisen «performancekunstens bestemor», som hun gjerne kalles, har bygd sin karriere på. Hennes utforsking av kroppens smertegrense og seksualitetens kraft har bidratt til å flytte tabugrenser i den vestlige verden.

Nå er det livet og døden hun konsentrerer seg om. Utstillingstittelen peker mot døden, og Marina Abramovics behandling av skjeletter vises i både foto og film. I den klassiske, tre timer lange filmen «Cleaning the mirror I» (1995), som vises på fem skjermer stablet oppå hverandre, vasker hun et skjelett, og i filmen «Nude with Skeleton» (2002) ligger hun naken på gulvet med et skjelett over seg. I et nytt fotografi bærer hun skjelettet på ryggen.

Død og seksualitet behandles med både råhet og ømhet i de ulike verkene. På portrettet fra den legendariske performancen «Lips of Thomas» har hun skåret inn den jugoslaviske sosialiststjernen på magen så blodet renner. Når det er det eneste som vises fra performancen overskygger hennes serbiske bakgrunn de mange betydningslagene i aksjonen. Denne bakgrunnen er også fremtredende i den flotte lydinstallasjon med serbiske folkesanger i tresliperiets gamle maskinhall. Sammen med andre verk som viser til hennes historie er dette blitt en utstilling som like mye behandler en nostalgisk tankegang som dødstemaet tittelen peker mot.

Kistefos-museet skryter i pressemeldingen av at dette er «det serbiskfødte kunstikonets første museumsutstilling i Skandinavia noen sinne.» Det ene er riktig, men er det en museumsutstilling?

Utstillingen er relativt liten. Den teller syv fotografier og ni filmer, pluss lydinstallasjonen. Det som vises er bra og interessant, men utstillingen gir bare spredte glimt inn i et mangfoldig og betydningsfullt kunstnerskap.

Savnet av sentrale verk er stort. To Skrik-relaterte videoer er enslige representanter for de mange, epokegjørende performancene fra 70-tallet. Hennes viktigste performance, «The artist is present» fra The Museum of Modern Art (MoMA) i New York i 2010, er kun nevnt i katalogen. Og den er det grunn til å kritisere:

Katalogen preges av dårlig språk og elendige oversettelser til norsk. Setninger som «Etter en lang krig periode Balkan-landene ble igjen med en helt ødelagt infrastruktur,» «Da jeg gikk til Jugoslavia» og «inviterte en fjernkontroll eksperiment» kan umulig være oversatt av et menneske. John Cages system basert på tilfeldighet er blitt til sannsynlighet i den norske oversettelsen.

Marina Abramovics første museumsutstilling i Skandinavia er en reise verdt, til tross for vesentlige mangler. Den spesiallagede lydinstallasjonen er en rørende opplevelse, og kraften fra den mangfoldige kunstnerens kunstverk strømmer gjennom skjermer og fotopapir.