Marina Abramovic (66) har gjennom 40 år utøvd livsfarlig kunst med sin egen kropp – og blitt en del av populærkulturen.
Torsdag neste uke er den kontroversielle serbiske kunstneren på plass i Galleri Brandstrup i Oslo, foran åpningen av utstillingen «With Eyes Closed I See Happiness».
– Jeg virkelig gleder meg. Norsk natur er forfriskende, kvitrer Marina Abramovic over telefon fra New York, hvor hun har vært bosatt siden 2001.
Hun erkjenner at hun som privatperson gjør hva som helst for å unngå smerte og er redd for døden.
– Gjennom kunsten vil jeg hjelpe folk å mestre smerten, forklarer kunstneren som omtaler seg selv som performance-kunstens bestemor.
Abramovic har stukket seg med kniver, sultet seg, vært på nippet til å bli skutt, blitt slått, avkledd og ydmyket av aggressive tilskuere. Hun har spist tunge medikamenter beregnet på alvorlige mentale lidelser - foran publikum.
I dag er hun en internasjonal kjendis, en av verdens mest berømte, levende kunstnere og et populærkulturelt ikon.
I grenseland
Hun har iscenesatt seg selv gjennom utallige opprivende forestillinger på grensen av det forsvarlige.
Bare en oppmerksom lege blant publikum forhindret at kunstneren døde under fremføringen av «Lips Of Thomas» i 1974, der hun utforsket hvor mye smerte kroppen tåler.
Som en reaksjon på det politiske klimaet i det tidligere Jugoslavia, satte Abramovic fyr på en stor sosialiststjerne dynket i bensin. Hun kuttet hår og negler, tok et barberblad og rispet stjernen inn i magen. Til slutt hoppet hun gjennom flammene og inn i stjernen, men ilden hadde fortært oksygenet og hun mistet bevisstheten og ble nesten kvalt.
Våren 2010 satte Museum of Modern Art (MoMA) i New York opp en retrospektiv utstilling og det som trolig er historiens mest omfattende opptreden, «The Artist is Present», hvor publikum ble invitert til å sitte ned med Abramovic, ansikt til ansikt.
Stille kunst
Ikke et ord ble utvekslet mellom kunstner og deltager. Syv timer daglig, fra 14. mars til 31. mai, satt Abramovic mer eller mindre urørlig og stirret inn i øynene til totalt fremmede. Noen satt i minutter. De mest utholdende satt en hel dag. Noen gråt. Enkelte forsøkte å provosere frem en reaksjon. Køene var endeløse og strakte seg rundt hele kvartalet. Det var som på en rockekonsert.
– Hvorfor ønsket så mange å sitte ansikt til ansikt med nettopp deg?
– Moderne mennesker har mistet kontakten med sin opprinnelse, med naturen. I New York ser nesten ingen hverandre direkte i øynene. Det som skjedde på MoMA var en utveksling, en dialog gjennom energi. De som satte seg ned fikk også en opplevelse av å se inn i seg selv, sier hun.
Trakk kjendiser
Utstillingen hadde en egen VIP-avdeling til rådighet for kjendiser.
Michael Stipe fra R.E.M., Björk, Lou Reed, Rufus Wainwright, Sharon Stone, Isabella Rossellini, Marisa Tomei, James Franco, Christiane Amanpour (CNN) og Lila Shapiro (Huffington Post) var blant gjestene i stolen.
– Jeg fanger lett opp energien fra mennesker og har aldri følt så mye smerte og ensomhet før. Når du har en ikke-verbal kommunikasjon med en fremmed, kan ikke personen dekke seg bak ord og skape en mur. Masken sprakk og mange begynte å gråte.
Så dukket Lady Gaga opp.
– Tenk å sitte tre måneder i en tilstand av absolutt ingen ting. En selverklært pop-performance artist som meg kan bare gå hjem og legge seg. Sammenlignet med henne har jeg ikke oppnådd noe som helst, fastslo Lady Gaga.
Lady Gaga-effekta
– Lady Gaga brakte meg et helt nytt og ungt publikum. De veltet inn etter at mediene hadde omtalt besøket, forteller kunstneren og ler.
Under Oslo-besøket blir det i Folketeateret foredrag om Abramovic-metoden og The Marina Abramovic Institute of Performance Art i Hudson, nord for New York.
– Hittil har publikum stått på utsiden og kikket inn. De har aldri vært på innsiden. Min metode går ut på å snu situasjonen på hodet, med publikum som deltagere, mens jeg iakttar dem, forklarer Marina Abramovic.
Hjerneforskere i USA og Russland har nå grepet fatt i hennes kunst for å forske på utveksling av energi mellom mennesker.
Noen av Marina Abramovics arbeider:
Rhythm 10 (1973): Marina Abramovic benyttet 20 kniver og to båndopptagere i det såkalte «russiske spillet». Hun spredte fingrene på den ene hånden flatt utover og brukte den andre hånden til å hugge raskt og rytmisk mellom fingrene med knivene. For hvert kutt hun påførte seg selv, ble det valgt en ny kniv. Etter å ha stukket seg selv 20 ganger, ble prosessen gjentatt for å se om den kunne kopieres.
Rhythm 0 (1975): I Napoli la hun 72 gjenstander på et bord, blant annet en ladd pistol, en pisk, nål, øks, skalpell, avis, speil og olivenolje. Publikum ble invitert til å være med i seks timer. De kunne gjøre hva de ville. Menn rev av henne klærne, slo og mishandlet henne. Til slutt grep en mann pistolen og satte den mot hodet til en gråtende kunstner, men ble stoppet rett før han skulle trekke av. Folk bar henne rundt, tok klærne av og på, akkurat som hun var en dukke.
Death self (1975): Marina Abramovic og Uwe Laysiepen, hennes daværende samboer og kunstnerpartner, lagde et felles munnstykke som gjorde at de kunne puste inn hverandres luft – inntil alt oksygen var oppbrukt. 17 minutter inn i forestillingen ramlet de begge bevisstløse til gulvet, med lungene fylt med karbondioksid. Ideen var å utforske et individs mulighet til å absorbere livet til en annen person.
The Hero (2001): Stilte ut sin fars krigsmedaljer fra motstandskampen i Jugoslavia sammen med ulike gjenstander som symboliserer «døgnfluer» i historien.