Jeg har bestemt meg for å satse på performancekunsten. Det er Marina Abramovic (hun med Skrik-stuntet) som har inspirert meg.
For det første fordi hun har kommet på den utrolig spesielle ideen å skrike (veldig høyt) til ære for Munchs kunst på et sted i Ekebergåsen der Munch ikke malte Skrik.
Råd
Men også fordi hun tidligere har sittet stille og glodd ukjente mennesker inn i øynene, sunget en og samme sang veldig lenge på et offentlig sted (i New York!), kledd seg naken uten å bli flau på en plass der mange kunne se henne, vært uforsiktig med skarpe kniver, samt mange andre fryktelig provoserende, originale og intellektuelt utfordrende handlinger, som har gitt grobunn for seminarer, fortolkninger og doktorgrader i den internasjonale kunstverdenen. For en stund siden snakket jeg med Abramovic på telefonen. Hun rådet meg til å satse på følgende ideer:
Å reise til Pisa og bli fotografert fra en vinkel som gjorde at det så ut som om jeg prøvde å støtte opp det skjeve tårnet.
Rekke tunge til kameraet foran Eiffeltårnet.
Late som om jeg er sint foran Sinnataggen
Synge sangen «Fiskebollen lengter etter havet. Havet det er fiskebollens hjem. Dette er det første verset. Nå er det bare ti tusen vers igjen» på et kunstgalleri i Berlin (eller Oslo, hvis det dreier seg om et kjent galleri)
Legge ut bilder på Facebook av trælene jeg har fått i håndflatene etter å ha slått plenen, sammen med en valgfri tekst av en kjent filosof.
Plagiert
Men i det siste har jeg blitt gjort oppmerksom på at både turister, barn, psykiatriske pasienter og helt vanlige mennesker har plagiert disse ideene i lengre tid. Derfor har jeg nå forandret på planene mine. Etter å ha lest Aftenpostens intervju med Abramovic, der hun var så vennlig å gjøre avisens lesere oppmerksom på at kunst skal provosere, har jeg bestemt meg for å reise til New York. Der vil jeg stille meg opp på et offentlig sted sammen med mange andre og fremsi følgende tekst:
«Marina Abramovics kunst er så banal, intetsigende og populistisk, at den får Marianne Aulies rumpe og klovner til å fremstå som intellektuelle konfektbiter.»
Det eneste jeg mangler nå er masse penger og et kobbel av kunsthistorikere, kuratorer og popstjerner som kan utlegge stuntets dypere mening. Samt noen advokater som kan rydde opp etter oss.