For Per Kleiva var kunsten et sted hvor forskjeller mellom rik og fattig skulle belyses, gjerne med sterke virkemidler, skriver vår kunstanmelder. FOTO: Ruud, Vidar / NTB scanpix
Per Kleiva (1933-2017), en av Norges mest sentrale billedkunstnere, gikk bort søndag.
Kleiva forbindes ofte med silketrykkene Blad frå imperialismens dagbok I-III og Amerikanske sommerfugler (alle 1971). Ikke så rart, for verkene er det ypperste uttrykket for datidens politisk engasjement i kunsten, hvor særlig kritikk av USAs krigføring i Vietnam sto sentralt. Verkene satt krigens brutalitet (krigshelikoptre og marsjerende støvler) sammen med sommerfuglens ynde og blomsterengens fred.
Kleiva brukte ofte motsetninger for å få oss til å tenke – og dét fungerer like godt i dag.
Samfunnsrefseren Kleiva.
Det var mange forandringer i 60-tallets kunst her i landet og Kleiva tilhørte fortroppen. Han eksperimenterte blant annet med en særnorsk variant av Popkunst som gikk vekk fra ironien og dyrket samfunnsengasjement og direkte tale, med vekt på venstresidens ideer.
Som medlem av den politisk aktive GRAS-gruppen (1969–1974) – med blant andre Morten Krohg, Willibald Storm og Victor Lind – slo den politiske brodden ut i full blomst.
Kontrastenes mester.
For Kleiva var kunsten et sted hvor forskjeller mellom rik og fattig skulle belyses, gjerne med sterke virkemidler, som i Og jorda skal eingong minnast for våre gjerningar, IV (1977), hvor et mørkhudet menneskebein dingler fra «taket» i en åpen, tipi-lignende, trekonstruksjon. Under beinet står et hvitt bord dekket med et kritthvitt servise: det er vanskelig å ikke berøres av vold kombinert med teselskapets dannede ritualer. Igjen grelle kontraster. I bakgrunnen spøker kolonitidens overgrep og apartheidregimet i Sør-Afrika og USA.
Portrett av Billie Holiday.
Kleiva-verkene jeg setter høyest er materialbildene, hvor maleri kombineres med alt fra plastblomster til bildeler. Det mest gripende av dem er Strange Fruit (1965), hvor Kleiva bruker et abstrakt formspråk til å portrettere sangerinnen Billie Holidays tragiske skjebne (hennes liv var preget av vold, rasisme og rusmisbruk).
De tykke, skraverte, lagene i malingsirkelen i kvadratet til venstre, har en intens rytme i seg som korresponderer med både jazzens synkoperinger og Holidays turbulente liv – men også resonnerer med den brutale historien om afroamerikanere i USA – som dessverre fortsatt er aktuell.
Den uknuselige kjernen.
Midt i malingsirkelen finnes en sølvkule som, kan vi tenke oss, står for livskraften som ikke lot seg knuse og levde videre i Holidays musikk – et bilde på at det finnes en kjerne av håp, tross alt.
Eller er det et øye som krever at vi, betrakterne, gjengjelder blikket – at vi anerkjenner både det vonde og håpet?
Motsetninger og håp.
Per Kleiva vil huskes som en kunstner som forente politisk engasjement med forskjellige kunstuttrykk uten å henfalle til klisjeen eller propagandaen. Men han vil også huskes for elementet av håp som fantes i kunsten hans – påminnelsene om at det vil gå bra om vi tar urettferdigheten vi har sett (han har vist oss) på alvor.
Så lenge det finnes mennesker vil håpets lys – som sølvkulen i Strange Fruit – skinne i mørket.