image

– Om jeg hadde kunnet være mer som en stein, hadde alt, hele kroppen min, kjent mer ro, sier Per Maning. Han har slitt med angst hele livet. FOTO: Tor Stenersen

Fotograf Per Maning er aktuell med utstillingen Munchskogen 2016 på Galleri Brandstrup på Tjuvholmen. Det er mennesker i mange av bildene, men de er ofte ute av fokus. De står i forgrunnen, men de fungerer som en bakgrunn for trærne. Det er de som er i fokus, klare og tydelige.

Nå er det altså trær. Tidligere har det vært steiner, kuer, griser, seler ikke minst, og en hund. Det har også vært mennesker, en hånd omkring en stein, en finger i et glass vann. Labradoren Leo var i sin tid helt avgjørende for Per Manings kunstnerskap, ja faktisk hans syn på seg selv. Dette kommer vi tilbake til.

Deler av første juledag lå jeg lenge på gulvet i atelieret hans på Ekely, rett ved Munchs hjem, sammen med hans livsledsager Anne-Ka, min yngste datter og vår hund. Når jeg selv tar bilder av det svarte dyret, blir det bare en klump. Jeg så på hvordan Per Maning arbeidet med hunden. Han så, utforsket, ventet rolig, søkte kontakt, ventet, og så igjen. Og jeg tenkte at han ikke er en dyrefotograf, men en som fotograferer dyr, og at bildene er en slags selvportretter.

Vil kvitte seg med ideene

Den tanken har jeg nok ikke fra meg selv. Den vokser ut av hvordan Per Maning selv snakker om sine bilder. Den vokser først og fremst ut av bildene selv. Da vi møttes noen dager senere, snakket han nettopp om sin opptatthet av møtene.

- Jeg var en ideenes mann, sier Per Maning.

- Jeg har arbeidet med å kvitte meg med dem. Jeg vil slett ikke lenger ha ideer om det perfekte bildet. Møtet er det viktigste. Får vi til et godt møte, da kan vi virkelig begynne å skape bilder, ikke sant. Om jeg ser lenge, på et dyr for eksempel, så kan jeg blitt slått av alle dets rike egenskaper, og hvor finstemt sanseapparatet er. En hund lukter mange tusen ganger bedre enn meg. Og jeg tenker på hvordan dyret ser på meg. Og så begynner jeg å se på meg selv på andre måter. Jeg ser kanskje noe jeg ikke har sett før, og forstår at vi har store muligheter, at vi virkelig har det.

- Det er fint å høre på deg. Vi utvikler oss selv ved å interesse oss for andre? Innsikter kan oppstå ved å vende blikket utover?

- Ja. Jeg føler at fotograferingen har gjort noe grunnleggende med meg. Jeg var en person som var ganske så sikker, men nå våger jeg å være mer usikker. Jeg lytter mer, jeg undrer meg mer, jeg forsøker å se, og jeg tror jeg forstår mer.

- Det er vel gjerne slik at den som er usikker, kan bli skråsikker, og den som er sikker, våger å vise mer av sin usikkerhet.

 

Kunstneren som valp

- Er det viktig at det er møter preget av sympati?

- Ja, det er det. Jeg er ute etter det som er godt og bra. Og så må det være en fascinasjon til stede. Som når jeg har jobbet med denne utstillingen om skogen. Jeg har vært som besatt. Jeg har ofte sagt til Anne-Ka at jeg føler meg som en hund, som går rundt og snuser, og er så ivrig. Jeg ser veldig mye uinteressant, men så plutselig er det noe der.

- Er det enklere med et dyr, en stein eller tre? Trær kjefter ikke på deg eller lager intriger. Mennesker er besværlige.

- Dyr dekker seg mindre til.

- Vi bruker jo mye krefter nettopp på å på dekke oss til, som å smile når vi er lei oss.

- Jeg synes det er vanskelig med mennesket. Vi er vanskeligere å lese. Jeg har forstått hvor sårbart det hele er, om vi ikke forstår og ser gjennom slike smil. Om jeg ikke ser at Anne-Ka eller du, Finn, er lei deg, så kan jo jeg bare buse på.

Angstfylt barndom

Vi går tilbake i Per Manings historie. Han er vokst opp på Tøyen i Oslo.

- Vi var en helt vanlig familie, hvor foreldrene var snille og gjorde så godt de kunne, sier han.

- Men jeg har alltid hatt en veldig sterk lyst til å gjøre noe ekstra. Jeg var ekstremt ivrig og hadde sterke følelser, men de ble drept om igjen og om igjen. Jeg fikk lov til mye, men ved et punkt så var det stopp. Jeg begynte å spille trompet som ung, og ble veldig god, men jeg måtte kutte da det gikk utover skolen. Det ble alltid sånn. Jeg ble totalt forvirret. Og jeg hadde noen opplevelser som er veldig lite bra for barn. Det var annen tid. Bare tenk deg, Finn, jeg var venstrehendt, og så ble jeg tvunget til å bli høyrehendt, for hvis ikke så ble jeg rar, sa de. Jeg husker jeg satt på toalettet og forbannet meg på et jeg ikke skulle bli rar, sier Maning, og forteller at onkelen, som var en berømt barnelege, kom og gipset hånden hans så han ikke skulle bruke den.

- Det skjedde en del fæle ting i beste mening. Jeg fikk angst. Det var som om hjernen min var løs. Angst har plaget meg hele tiden. Det kommer jeg ikke vekk fra, vet du, men all right...

Original reklamemann

- Søsteren min skaffet meg jobb i en bank. Det var helt tullete. Jeg ville skape, ikke sant. Jeg måtte komme meg vekk. Jeg begynte på en fin kunst- og håndverksskole i København. Ubeskjedent vil jeg si at jeg ble veldig flink fort. Da jeg kom hjem, fikk jeg til tingene.

På 1980-tallet ble Per Maning frontmannen i det nyskapende reklamebyrået Haugen & Maning. De skapte et språk som brøt med det etablerte, laget langt mer enn annonser, slo seg sammen med poeter, ranet Notodden bibliotek i protest mot kulturpolitikken – og så videre.

- Det var ganske ekstremt, sier Maning.

- Vi var som et rockeband. Vi forsto samtiden og vi fikk til formidling. Jeg ble veldig sikker. Om en kunde sa noe jeg syntes var dumt, sa jeg at jeg ikke finner meg i det, og ba dem forsvinne. Jeg utviklet noen slike trekk. Anne-Ka sa til meg at jeg måtte slutte å være så tøff.

Så kom Leo.

- Vi fikk oss hund. Anne-Ka ville lage en valps dagbok. Hun ba meg ta bilder. Da jeg begynte å se på negativene ble jeg overrasket: Jøss, hva er dette? Fra å være idémannen med klare meninger om ting, ble jeg totalt tatt på senga. Jeg så at dette var en helt annen måte å se på – og å leve på. Jeg levde én type liv, hvor jeg bare utviklet deler av meg selv. Vi lukker oss til. Å ta slike bilder fikk meg til å se helt andre sider av meg selv. Og det var sider jeg ville utvikle videre. Jeg sluttet med reklame, brøt med ideer, og fortsatte å ta bilder. Nå gjør jeg det jeg vil.

Dyr han har sett

Leo hadde en alvorlig sykdom og ble bare fire år. Portretter av den svarte labradoren finnes i dag i Museum of Modern Art, MOMA, i New York. Etter hunden ble det seler. På en ferie ved Esbjerg i Danmark støtte de en dag på en rekke seler ved stranden. Mange var døde, andre døende, og noen såkalte hylere. Det er selunger som hyler fordi de er kommet vekk fra moren. De tok kontakt med et lokalt fiskerimuseum og fikk høre om selpesten. Per Maning ville ikke ta bilder av disse selene på stranda.

– Jeg ville ikke være en slik fotofaen, sier han.

Men ved museet var det et akvarium med seler, og han begynte å fotografere disse. Det pågikk i fem år. Et bilde av hunnselen Oscar er et av de mest ikoniske i norsk fotokunst. Med de svart-hvite bildene av selene var Per Maning Norges representant på kunstbiennalen i Venezia i 1995. Så møtte han en ku på biltur i Frankrike, bavianen Maggie i Tyskland, senere griser og hester. Og så videre.

Å finne livet i alt

Og Per Maning ble interessert i steinene i hagen.

- Hva leter du etter i steiner?

- Faren min hadde sitt. Mye nerver etter bombesjokk under krigen. Men han var en veldig fin fyr. Og vital. Jeg husker godt at han en gang sa til meg: Per, det er liv i alt. Jammen, er det liv i en stein da, far? Ja, det er liv i en stein. Det har jeg aldri glemt. Og jeg har sett og sett. Det er da liv i steinen, tenker jeg. Den har bare roet seg. Om jeg hadde kunnet være mer som en stein, hadde alt, hele kroppen min, kjent mer ro.

Etter fotograferingen på gulvet i atelieret første juledag gikk vi alle, fire voksne og en hund, tur rundt i Munchskogen som ligger rett ved Manings hjem på Ekely. Her har han altså utforsket det menneskelige gjennom naturen, og selv gått som en hund og snust med blikket og kameraet.

- Jeg har vært her til alle døgnets tider. Interessen min for trærne gir meg så stor glede. Trærne holder meg i gang. De holder meg oppe, skjønner du.