Pop-sommer på Høvikodden

Aldri før har norsk popkunst vært samlet og saumfart som nå.

Pop-sommeren på Henie Onstad Kunstsenter består av to utstillinger, som åpner i morgen. "POP Kunst Design" viser over 50 kunstverk og 80 designobjekter innlånt fra internasjonale museer samt egne verk. "POP ETC." er kunstsenterets egen mønstring av norsk kunst og grafisk design med nærmere 150 verk. Den har kuratorene Thomas Flor og Lars Mørch Finborud jobbet med i to år.

- Hvorfor popkunst akkurat nå?

- Internasjonal popkunst dukker opp av og til. Dette er to vidt forskjellige utstillinger; den ene er en vandreutstilling laget i utlandet, den andre vil vise hvordan popkunsten artet seg i Norge. Det var faktisk aldri blitt grundig undersøkt, sier Thomas Flor.

- Dere har altså drevet nybrottsarbeid, og støtte kanskje på noen overraskelser?

- Ja. På mange måter er utstillingen og katalogen vi har laget, det første ordentlige blikk på arbeider fra perioden 1964-74. Vi ønsket å trekke frem en gruppe kunstnere som jobbet mot strømmen, og fant glemte verk samt signaturer som vi i dag forbinder med en helt annen type kunst. Marianne Heske, Ørnulf Opdahl, Morten Krohg og andre laget popkunst en kort tid. Vi har lett i kjellere og på loft, og kommet over verk som selv kunstnerne ikke husket, eller trodde var gått tapt.

- Et eksempel på noe som dukket opp?

- Et verk av Sidsel Paaske hadde ligget sammenrullet i en skuff i nesten 50 år. Da vi spente det opp, viste det seg å være "En svart dør" fra 1966. Nå er den montert - med håndtak. Vi har plutselig et kunstverk vi ikke visste eksisterte.

- Best kjent er vel den popkunsten som hentet inspirasjon og elementer fra nye produkter som skapte - og ble skapt av - populærkulturen og konsumsamfunnet på 60-tallet. Suppebokser og tegneserier. Utgjør den hovetyngden her også?

- I den norske popkunsten tok man i bruk de nære virkemidler til å begynne med, og laget såkalte assemblager med alt fra stekepanner til utstillingsdukker. Den var mer hjemmesnekret enn glanset.

- Popkunsten hadde også en politisk radikal side. Gjorde den seg mer gjeldende i Norge enn i USA og Vesten forøvrig?

- Politiseringen viste seg i sterkere grad i Europa, særlig i Norge og Tyskland. Da brukte man også her mer av den amerikanske popkunstens virkemidler - mot Vietnam-krigen og vestlig imperialisme, sier Flor.

- I norsk kunstliv dominerte fransk abstraksjon og konservatisme da popkunsten kom - som en uakademisk, figurativ retning med bruk av materialer fra plastepokens vidunderlige verden. Hvordan ble den nye, folkelige realismen mottatt her?

- Ikke spesielt godt! Det tok nesten ti år før Per Kleiva ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet, og han var den mest fremtredende figuren i alt som skjedde på 60-tallet. Han går som en rød tråd gjennom utstillingen, som jo også handler om at vi har funnet verk som ikke har vært fremme på 50 år. Mye av pop-kunsten er ødelagt eller forsvunnet. Det var ikke noe mottaksapparat for den, sier kuratoren.