Utsnitt fra ett av bildene i «The Kitchen»-serien.
UTSTILLING: Forventningene til enhver utstilling av en kunstner av Marina Abramovics format må sies å være skyhøye. Den potensielle fallhøyden er derfor tilsvarende høy. Denne utstillingen reddes av Abramovic-effekten.
Marina Abramovic: Portraits. BGE Contemporary Art Projects. Fotografi, video, objekt. Fram til 6. juni.
Den nå 72 år gamle jugoslaviskfødte kunstneren er mest kjent som en grensesprengende og kompromissløs performancekunstner. Hennes kunstneriske profil tok da også form parallelt med perfomance-sjangerens oppblomstring på 60 tallet, en tid da kunstnere i økende grad og med radikale grep, utfordret tradisjonelle estetiske uttrykksformer.
Gjennom hele sitt kunstnerskap, også sammen med sin tidligere makker Ulay i årene 1976-88, har vi sett henne utsette seg selv for fysisk smerte og teste yttergrensene for menneskelig utholdenhet. Hennes publikum har risset henne med kniv og rettet en ladd pistol mot henne og hun har blitt båret ut bevisstløs, forbrent og nær kvalt under en fremføring som gikk fryktelig galt. Lite tyder likevel på at kunstneren har valgt en tryggere linje i moden alder. I disse dager forberedes kunstnerens soloutstilling ved Londons Royal Academy of Arts i 2020. Her skal hun etter planen slukke et brennende lys, simpelthen ved å peke på det. Vel og merke ved å sende en elektrisk ladning på 1 million volt gjennom kroppen sin. Ingeniøren bak det hele; en geitebonde fra Dorset.
Kultstatus
“Performancekunstens bestemor” har over fem tiår oppnådd en nesten kult-lik status, som kulminerte i et massiv internasjonalt gjennombrudd i 2010 da hennes verk the artist is present på MoMa - New York ble estimert til å ha blitt sett av så mange som 750.000 mennesker over en periode på to og en halv måned.
Her hjemme ble mange først oppmerksomme på kunstneren da hun med sin hommage til Edvard Munch utførte det berømte skriket i Ekebergparken i 2013.
Utstillingen Portraits på BGE står derfor i sterk kontrast til den høylytte og dramatiske Abramovic. Her er det en nedtonet, lavmælt og ettertenksom kunstner vi møter.
Gjennom 19 utvalgte verk fra perioden 2008 til 2018, foruten objektene Crystal brush og Chair for Human use, presenteres vi for iscenesatte portretter av og med Abramovic selv. Helt i tråd med hennes bevisste bruk av egen kropp som både subjekt og medium.
En fellesnevner blant disse nyere verk er at de alle beveger seg i skjæringspunktet mellom visuell kunst og performance kunst.
Nedtonet The Kitchen
Utstillingen viser blant annet tre verk fra serien The kitchen, Hommage to Saint Therese fra 2010
Serien har sitt utspring i nostalgiske barndomsminner, med bestemors kjøkken som sentrum for den unge Marinas verden, og under sterk påvirkning av den romersk- katolske middelalderhelgenen Santa Therese av Avilas dagbøker. Serien er produsert i et massivt, forlatt industrikjøkken som på 1950 tallet ble benyttet av spanske nonner til tilberedning av mat til tusenvis av foreldreløse barn
Som den leviterende Santa Therese ser vi i verket Levitation of Saint Therese en sortkledd Abramovic, svevende i sterk silhuett mot et grellt opplyst, buet vindu. Kun ørsmå bevegelser, som øynenes blunking eller en liten skjelving, utløst av den levende kroppens energi røper at verket er en videoinstallasjon. Kontrasten mellom den varme, pustende, kroppen med de myke foldene i helgenens kjolestoff mot de harde hvite keramikkflisene på gulv og vegger, kalde stålredskaper, gryter og kjeler utgjør et dramatisk virkemiddel.
Slik blir kjøkkenet stående som et sted hvor både den spirituelle og virkelige verden møtes.
Intime betroelser
I det sort-hvite videoverket The Confession, også fra 2010, spiller hun videre på personlige minner fra en tidvis traumatisk oppvekst. Her er scenen, som så ofte i Abramovics verk, helt uten narrativ. Her er ingen objekter eller pekere som kan gi indikasjoner på noe “når”, “hva” eller “hvor”.
Foran det som kan være en hvit murvegg sitter en sortkledd Abramovic på knærne, i profil, ansikt til ansikt med et esel. I en time ser vi kunstneren sitte ubevegelig og lydløs i det personlige betroelser ruller i form av undertekst nederst i bildet. Vi får høre (lese) om foreldrenes turbulente forhold, opplevelsen av å være et oversett barn av politiske aktivister, og om den pubertale Marinas såre ønske om Brigitte Bardots nese. Alt mens eselet, med sin iboene egenskap som noe egenrådig og urokkelig, står tålmodig og tilsynelatende lyttende til kunstnerens intime betroelser.
Mange av Abramovics performanceverk innehar en form for umiddelbarhet som krever en tilstedeværelse og deltakelse av både kunstner og betrakter. De tillater i så måte i svært liten grad en passiv betraktning. Det blir derfor utfordrende når utstillingen på BGE består av fotografiske bruddstykker fra flere større verk, og ytterligere så når betrakter selv må finne de sammenhenger og det meningsinnhold Abramovic i utgangspunktet så sparsommelig deler.
Likevel er det ikke til å komme forbi at en lar seg påvirke av Abramovic-effekten - selv når kunstneren ikke er til stede.