image

Foto: Kjetil Røed

Lokalet Brandstrup har leid i Stavern i sommer er kledelig forfallent: malingen flekker av, rørstumper stikker ut av veggene. Råbetong og murstein blottlegges.

Det er bra slitasjen ikke er forsøkt dekket til, for den gjør utstillingen mer litterær, i positiv forstand: den spiller rollen som kulisse og stemningsforsterker for det gotiske, eller skrekkaktige, ved utstillingen.

Uten ansikt

Tonen slås an av Sverre Koren Bjertnæs’ groteske skulpturer: inngangspartiet voktes av en ulvelignende skikkelse, med stiliserte menneskehoder på føttene. Hodet er en uformelig klump, knapt nok gjenkjennelig som dyrehode. Lenger inn i galleriet vokser hoder på stengler ut av ryggen på en kjempefrosk.

Bjertnæs kartlegger et uavklart sted mellom menneske og dyr med gruoppvekkende effekt.

Stikker dypere

I Fredrik Raddums The Gift – Bread og The Gift – Pillow ser vi en mann og en kvinne holde et brød og en pute frem mot oss. Gaver? Tja. At det faktisk er gaver det er snakk om er i konflikt med fjesene som befinner seg mellom et forfallent klovneansikt à la The Joker og klovneuhyret i Stephen Kings skrekkroman It.

Hodet har dessuten vokst inn i grimasen: det er ikke noe egentlig ansikt bak masken.

Det menneskelige forvitrer når vi ikke kan se hvem, eller hva, den som vil gi oss en gave er. Vi klarer ikke motta gaver fra monstre.

Ansiktets menneskelighet

Kjell Erik Killi Olsens krokete figurer er også mer illevarslende enn vanlig i denne settingen, fordi det menneskelige eksponeres som forvridd gjennom sin skjørhet.

Tråden i utstillingen er fordervelsen av det menneskelige gjennom tapet av tydelig definerte ansikter – noe som er både forferdelig og fascinerende. Mister vi ansiktstrekkene som identifiseres oss som individer avdekkes det noe annet – kanskje det dyriske – under den sosiale masken, som maleren Francis Bacon gjentatte ganger bemerket.

Komplekse skygger

Bjørn Båsens malerier i Taffel-serien skaper også en sterk friksjon mellom to virkelighetsnivåer. I forgrunnen ser vi delikat keramikk, men skyggene som kastes viser brutale scener fjernt fra hjemmets hygge.

At forgrunn og bakgrunn ikke korresponderer henger sammen med utstillingens øvrige fokus på maske og ansiktsløshet.

Vennlige dyr

Som en redning i skrekken finnes heldigvis Per Manings empatiske dyreportretter, som minner oss om at dyret kan være en betryggende medsammensvoren: en sel titter mot oss fra akvariet, en hund med fukt i pelsen, en ku hviler i sin egen verden.

Det er en oppløftende ro i disse bildene, et ønske om å se dyret uten frykt, med tålmodighet og innlevelse.

Har fortelling

Mange sommerutstillinger mangler både hode og hale. De er ofte (tilsynelatende) tilfeldig kuratert: en samling verk uten mer sammenheng annet enn at det er sommer utenfor galleriet.

Galleri Brandstrups Highlights – som riktignok ikke er en særlig lovende tittel – har heldigvis en spennende, om enn skrekkelig, fortelling å by på.