Bjertnes’ styrke har lenge vært viljen til fornyelse og nøktern eksperimentering. Han ønsker ikke å lokalisere en stil, en motivkrets, eller en teknikk som gjør ham lett gjenkjennbar, som mange andre kunstnere gjør. Å distansere seg fra det gjenkjennbare kan selvfølgelig føre til rot og uklarhet, men Bjertnæs’ verker har en stringent familielikhet som binder mangfoldet sammen.
Nervous fluids består av malerier, skulpturer, collager og tegninger. Vi finner også et intervju med Bjarne Melgaard, utført av Bjertnæs selv, samt et usedvanlig lekkert videoverk. Men først og fremst er utstillingen en øvelse i dialogkunst.
Flerstemmig.
Den kjempemessige installasjonen i museets hovedrom inneholder treskulpturer kunstneren har fått laget på Sri Lanka: men instruksjonene er ikke fulgt særlig nøye, håndverkerne har føyd til egne ideer. Produksjonen av skulpturene er ikke bare outsourcet, men videreutviklet. Når Bjertnæs får dem tilbake jobber han videre på dem – blant annet fjerner han ansiktene på verkene som portretterer ham selv for å understreke at det ikke er han det dreier seg om, men dialogen med håndverkerne.
Nervous fluids taler med mange stemmer: Bjertnes henviser til Henrik Ibsen, Andrej Tarkovskij, René Magritte, Francis Bacon og Bjarne Melgaard. For å nevne noen. Utstillingen inkorporerer originalverk av Martin Kippenberger og Edvard Munch, graffiti-kunstnere fra Fredrikstad og den norske kunstneren Ben Allal. Vi gjenkjenner dessuten fragmenter fra flere kjente malerier, deriblant Jesu ansikt fra El Grecos Kristus bærer korset (1585) og Masaccios Utkastelsen av Adam og Eva (ca. 1423).
Påvirkning.
Sentralt i utstillingen er spørsmålet om originalitet. Mange kunstnere strir jo også med er hvordan de kan skape noe eget. Ved å inkludere andre stemmer, dine påvirkningskilder, i selve kunstproduksjonene er Bjertnæs’ svar. I stedet for å dekke dem til bak en maske av selvstendighet kan de tas med som dialogpartnere i utstillingsrommet: om betrakteren får innsyn i samtalen mellom kunstner og kunsthistorie kan også han lettere kunne delta i dialogen.
I én Bjertnes-versjon av Masaccios Utkastelsen av Adam og Eva er engelen i originalen byttet ut med kunstneren Ben Allal. Poenget er naturligvis ikke å gjøre Allal til en engel, men å vise hvordan kunsthistorien ikke er et stivnet mønster, men bilder som kan flyttes rundt på slik at man kan gjenfinne sin egen stemme i det som allerede er sagt.
Utstillingen kan betraktes som et utkast til Bjertnes’ kunstsyn: kunsten er et produktivt samarbeid med historien og andre kunstnere – dette bør vi næres av i stedet for å snu ryggen til kollektivet og insistere på ensomhet og originalitet. Med vekt på åpenhet, dialog og samarbeid retter Bjertnæs et spark mot myten om kunstneren som tvinger frem sitt verk i ensomhet. Den generøse og åpne formen kaster også et kritisk lys over kunstens dyrking av outsideren eller avvikeren.
Synsøvelser.
Hans kjæreste, skuespillerinnen Hanna-Maria Grønneberg, er den mest synlige personen her. Hun er overalt, i en rekke varianter og stiler. Slik sett kan utstillingen betraktes som øvelser i måter å se den man elsker på. Ved å prøve ut en rekke motiver og teknikker utvides forestillingen om henne. Men de forskjellige fremstillingene hentes ikke fra kunstnerens bryst, men – som tidligere nevnt – fra andre kunstnere, fra historien. Slik demonstrerer Bjertnes at kunsten kan være et reservoar for å forstå det nære. Samtidig viser han hvordan det nære kan re-aktualisere og fordype forståelsen av historien. Vi trenger imidlertid ikke være kunstnere selv for å følge Bjertnæs’ eksempel: også vi kan låne synsmåter fra kunsten når vi skal undersøke våre egne omgivelser nærmere – enten det nå er kjæresten eller noe annet.
Nervous fluids er høydepunktet i Bjertnæs’ karriere. Her er alt han har jobbet med de siste årene. Bare trukket et par hakk lenger. Dette er sobert, inkluderende og klargjørende.