Her er Norges kunstelite

De er ikke akkurat A-kjendiser, men like fullt trekkes de frem som Norges viktigste kunstnere av kunstsosiologene Dag Solhjell og Jon Øien. I boken Det norske kunstfeltet, som kommer ut denne uken, er Kunst-Norges maktstrukturer kartlagt. Ved å finne ut hvem som har sterkest definisjonsmakt, har det også vært mulig å rangere de fremste kunstnerne for perioden fra 2003 til 2009.

Mange hadde kanskje forventet å finne Frans Widerberg, Terje Brofos og Bjarne Melgaard på toppen av listen. Men de har ikke vært like synlige på den norske kunstarenaen i den aktuelle perioden. Det har imidlertid den londonbaserte videokunstneren Trine Lise Nedreaas, Gardar Eide Einarsson, som bor og jobber i New York, forfatter og installasjonskunstner Matias Faldbakken og den beskjedne maleren Leonard Rickhard fra Arendal.

For enkelt med kåring

Sistnevnte møter kåringen med dempet entusiasme.

– Kunstfeltet er altfor komplekst til at jeg gir slike rangeringer noen tyngde. Den vil uansett være avhengig av synsvinkelen til de som rangerer, sier han på telefon fra sitt atelier på Sørlandet. Rickhard er kjent for sine ornamenterte, enkle malerier med rene fargeflater. Han var festspillutstiller ved Bergen Kunsthall i 2009 og arbeider nå frem mot separatutstilling i Arendal i sommer og i Oslo til høsten.

– Jeg har vært heldig å få stille ut i seriøse gallerier og er opptatt av å gi maleriene plass i omgivelser som tar dem på alvor. Men en slik kåring kan jeg ikke ta inn over meg. Det er utrolig mange dyktige kunstnere i dette landet, sier han.

Ny generasjon

Trine Lise Nedreaas, synes anerkjennelsen er overraskende og hyggelig.

– Jeg bor i utlandet og har mye av min aktivitet i New York og Berlin. Jeg har heller ikke vært spesielt aktiv med å markedsføre meg selv, men har jobbet jevnt og trutt med det jeg tror på. Derfor er det ekstra hyggelig at det jeg gjør blir lagt merke til, sier hun.

Hun jobber både med foto, tegning, film og installasjoner og planlegger en separatutstilling på Galleri Brandstrup neste år. Hun tilhører en ny generasjon kunstnere som har et stort internasjonalt nedslagsfelt.

– Det er jo ekstra stimulerende at en helt ny generasjon trekkes frem, men jeg har stor respekt for mange av de erfarne, norske kunstnerne, sier hun.

Har makt

– Vi har ønsket å trenge inn i makten i kunstfeltet og ser helt klart at de som besitter mest makt, er de som definerer kunstnerisk kvalitet, sier Dag Solhjell, en av bokens forfatter.

30 sentrale kunstaktører er bedt om å definere hvilke institusjoner og hendelser som har mest anerkjennelsesmakt på kunstfeltet. Deretter er det registrert hvilke kunstnere som er stilt ut eller kjøpt opp av disse institusjonene. Astrup Fearnley blir av dagens kunstelite sett på som det aller viktigste stedet for en kunstner å få vist seg frem. Nedover på listen rangeres deltakelse på Venezia-biennalen, Henie Onstad Kunstsenter, Kunstnernes hus, avisenes kunstkritikere, kunstnerstipender og separatutstilling på private gallerier. Ganske langt nede på listen finner vi Høstutstillingen.

– I dag er det flere private enn offentlige aktører som besitter tung definisjonsmakt innen kunstfeltet. Det er jo svært interessant i en tid der det offentlige har hatt en markant økning av bevilgningene til kunst, sier Solhjell.

Solhjell mener det er på sin plass å undersøke hvem som definerer god kunst, fordi man dermed kan følge tendenser innen feltet.

– Rangeringer av kvalitet er vanskelig, men det gjøres hele tiden av dem som tildeler støtte, stipender og utstillinger. Vi mener det er lagt objektive kriterier til grunn for denne rangeringen. Vi regner med at ikke alle vil være enige, men poengterer at dette ikke er en liste som er basert på synsing, sier Solhjell.

Gardar Eide Einarsson var ikke tilgjengelig for kommentar i går, mens Matias Faldbakken ikke ønsket å kommentere kåringen.