image

Hun stilte store krav til seg selv, men var samtidig så lite prippen og nøyeregnende som et menneske kan bli. Inger var blant de utvalgte som tok kunsten langt mer høytidelig enn seg selv, skriver Niels Christian Geelmuyden FOTO: Sigurdsøn, Bjørn

Verden angikk henne på en hudløs måte, skriver Niels Christian Geelmuyden om nå avdøde Inger Sitter.

Få mennesker opplever å bli gitt 72 aktivt skapende år som kunstner. Så mange år skulle det gå fra hennes bejublede debututstilling som 13-årig vidunderbarn i Trondheim til hennes siste kritikerroste utstilling i sitt femogåttiende år høsten 2014.

Som nabo og venn ble jeg svært glad i henne som menneske. Inger hadde den herlige egenskap at man aldri behøvde å lure på hva hun mente. Ofte overlater mennesker hverandre til gjettekonkurranser. Inger eide en tydelighet og ærlighet jeg sjelden har opplevd hos andre.

Våget å bry seg

Minst én gang i løpet av et måltid eller selskap dundret Inger opprørt sin svære hånd i bordet for å protestere mot noe hun hadde lest, hørt eller sett. Verden angikk henne på en hudløs måte. Raseriet var like nær som tårene og latteren. Hun våget å bry seg og gi seg til kjenne hver eneste dag. Slik ble hun til stor inspirasjon for mange.

I likhet med alle betydelige kunstnere maktet Inger å ta vare på barnet i seg. Picasso, som Inger ble kjent med gjennom sin ektemann Carl Nesjar, sa om seg selv at han var ferdig med å male voksne bilder som 14-åring. Resten av livet brukte han til å male som et barn igjen. Langt på vei kan man si det samme om Inger Sitter.

Et ensomt barn

Styrmannsdatteren pleide å si at hun vokste opp på ulike skipsdekk i Middelhavet. I mangel av søsken og kamerater var hun henvist til å leke med seg selv. Det var en lek som ikke hadde noen ende. Med større eleganse og myndighet enn de fleste skulle landstrykersjelen befolke sin ensomhet med liv.

Noen ganger er det som om man har kjent et menneske alltid når man treffer vedkommende første gang. Slik føltes det da jeg intervjuet Inger i 1994. Derfor var det en gave å få henne som nabo på Tjøme ti år senere og ikke minst gis anledning til å skrive hennes biografi sammen med Gunnar Danbolt noen år senere. Som ledd i arbeidet var Inger og jeg på biltur gjennom deler av Frankrike og Italia. I en alder av 79 år var hun seg selv umettelig lik ved å klage over at jeg kjørte for sakte.

Den største honnøren Ingen Sitter mottok som billedkunstner, fikk hun ikke av noen kunsthistoriker eller anmelder. Hun fikk den av en helt vanlig publikummer på en av sine utstillinger. Det jeg liker så godt med dine bilder, sa personen, er at det er plass til meg selv i dem. Som menneske formidlet hun gjennom sitt vesen den samme rommelighet. Man kunne være seg selv overfor henne.

Snakket om skjønnheten i naturen

Hun stilte store krav til seg selv, men var samtidig så lite prippen og nøyeregnende som et menneske kan bli. Inger var blant de utvalgte som tok kunsten langt mer høytidelig enn seg selv. Nesten bare naturlig at musikkelskeren under en drivhusfest med 50 mennesker for få år siden valgte å danse til Shake that ass av Eminem.

Aldri har jeg truffet et menneske med større kjærlighet og nærhet til naturen. Ingen gang har jeg hatt en mer begeistret publikummer i snekka når fiskerusen trekkes opp. Like til det siste snakket hun henført om skjønnheten i trestammer, kvister og fugler som hun så gjennom sitt vindu på lindrende avdeling ved Tjøme sykehjem.

Fem dager før sin bortgang, oppspist av kreft og synlig preget av sykdommen, spurte hun lattermildt om vi kanskje kunne ta med en lærebok i anatomi neste gang vi kom på besøk. Interessert og interessant til det siste.

Inger Sitter finnes ikke mer. Men på veggene vil hun leve lenge, med den samme livlighet og kraft som sårt vil savnes midt i rommet.