image

Foto: Stenersen, Tor. 

Chateau de Fontarèches, Provence.

Det har vært en lang reise. Den norske kunstneren Kjell Erik Killi-Olsen har levd halvparten av sitt liv utenfor Norge. Nå er han i ferd med å vende hjem. Og nå er det åpning av hans store kunstutstilling i Oslo, Den lange reisen. Her følger en rapport fra en intens, morsom, alvorsfull og berikende helg. Åstedet er et tusen år gammelt slott i Provence.

Kjell Erik Killi-Olsen bor her. Han er en av våre internasjonalt aller mest anerkjente kunstnere. Vi har sett lite til ham i Norge de siste årene. Her har han bodd alene de siste tretten årene.

Vi har aldri møtt hverandre før. Jeg tenkte raskt at han ikke bare er en interessant person, men også en meget interessert person. Han er svært åpen, jeg lever av åpenhet, så da var det bare å slippe garden.

Ja, det ble snakket mye denne helgen. Reisen ble et samlende tema. Følelser og reiser kan være sider av samme sak. Det ble også snakket om hans nysgjerrighet – på folk, verden, dyr og ikke minst naturen. Han snakket begeistret om nysgjerrigheten som den gode motoren for både å skape kunst og vennskap.

– Min styrke i livet mitt er mine gode venner, sier han.

Vondt og vakkert

Et halvt døgn etter at jeg ankom slottet, har Kjell Erik Killi-Olsen sendt meg alene inn i sitt atelier. Her er det arbeider fra de to siste årene. Ingen har sett dem, bortsett fra hushjelpen. Galleristene fra Brandstrup har heller ikke sett dem. Ta deg tid, sier han til meg. Jeg tar meg tid.

Det er tjuefire nye malerier og et par skulpturer. Det finnes flere skulpturer, men de er nå et annet sted. Det er mektig. Det er fargesterkt og uttrykksfullt. Det er ikke minst vakkert, og noe er vondt og vakkert samtidig.

Det er figurativt. Dette er malte fortellinger. Ikke minst ser jeg mange mennesker som forlater. En mor sender et barn av gårde i en båt. Båten har retning mot noe som ikke virker helt ufarlig.

Etter en stund kommer han inn. Jeg fortsetter å se meg rundt.

– Det er helt greit, sier han til meg.

– Hva da?

– At du ikke sier noe. Men jeg blir ofte urolig når folk er sammen med bildene mine og ikke sier noe. Men jeg tror du vil godt, sier han. Det er ikke alle som vil det. Når man velger å lage noe og stille det ut, må man jo være forberedt på reaksjonene. Det kommer også noen hugg. Det er folk som ikke liker det en gjør. Man er vel aldri sterk nok til slike hugg, men sterk nok til likevel å fortsette å jobbe. I det minste får man håpe på respekt.

Så da snakker vi om arbeidene. Vi går fra bilde til bilde. De har titler. Et av de mektigste bildene har han kalt «Byen som ikke ville sove». Det er andre sterke titler.

– Uro og smerte kan også males med de skjønneste farger, sier han. Alt må da ikke være mørkt. Men det er ikke noe jeg bestemmer meg for. Koloritten skifter. Jeg har mye uro i meg. Det har du og.

Det står også et stort fuglebur i arbeidsrommet. Det er et ivrig liv av minst ti små fugler. Jeg spør hva slags fugler det er. – De heter mandariner.

– Så du er ikke alene her.

– De skulle ha vært forretter. Men jeg reddet dem. En stund lot jeg dem bo inne i paviljongen. Der fløy de fritt. De er jo vokst opp i fangenskap. Det er i seg selv trist. Nå skal en venn ta dem over, og han har et enda større bur. Jeg skal jo flytte om noen dager.

Jeg spør om tittelen på utstillingen.

Den lange reisen handler jo om meg selv, svarer han. Jeg er i forandring. Jeg er sekstifem år, har møtt kreft, har møtt sykdom og uventede ting. Jeg ser på meg selv som fysisk sterk, så når slikt dukker opp, er det en ubehagelig overraskelse. Og så handler den lange reisen om alle landene jeg har bodd i. Det er Polen, USA, Italia, Marokko, Frankrike og flere. Men det er også om reisene til de mange som flykter for å overleve. Det går innpå meg. Det berører meg veldig. Det er mye som er i voldsom forandring nå. Jeg lever alene på landet, ser lite til andre mennesker, og da har jeg tid til å ta verden innover meg. Jeg synes vi skal bekymre oss mer.

Flytter til storgård i Vågå

Dette skal altså handle mye om reiser. Kjell Erik Killi-Olsen har kjøpt seg et nytt norsk hjem. Han har kjøpt den gedigne gården Sandbu i Vågå, med spor tilbake til 1100-tallet. Der skal han bo og arbeide. Og han har også kjøpt en bygård i Trondheim hvor han skal lage et kunstsenter. Arkitektene er i gang.

Han har donert 1000 egne arbeider, malerier, skulpturer, grafikk og tegninger til fødebyen Trondheim. Han har kjøpt tilbake mange av sine egne kunstverk, og samler slik opp sin egen historie. Men det skal ikke bli et mausoleum over meg, sier han. Han vil først og fremst skape et visningsrom for unge, ukjente og usikre kunstnere, slik at de kan få stilt ut før de gir opp.

La meg beskrive reisen til Killi-Olsen. Det var ikke helt enkelt å komme seg til hans franske slott en fredag kveld. En tretimers leiebiltur fra flyplassen i Nice viste seg mest praktisk. Jeg forlot kysten, passerte det gamle pavesetet Avignon og klatret oppover og innover i Provence.

Det var romerne som i sin tid ga området dets navn, simpelthen provinsen. Dette er vinland, og rosévinen er særlig populær for tiden. Dette er også villsvinland, så jeg holdt godt øye med veikanten.

Jeg møtte ingen slike, men måtte bremse ned for en baktung grevling. Jeg kjørte langs eikealleer, og en time etter midnatt kunne jeg ringe på klokken på borgmuren. De tunge metalldørene åpnet seg, jeg kjørte et stykke inn på eiendommen, hvor en begeistret slottsherre tok imot meg.

Det var rett inn til peis i en hall og lekker nattmat. Jeg gikk gjennom en liten borggård hvor jeg mer ante enn så hans egne, mannshøye skulpturer. Han beklaget røyken i rommet, som senere viste seg å skyldes at en ugle hadde laget rede i pipen. Så var vi i gang. Det var rett på, lite kaldprat. Det ble et par nattetimers effektiv utveksling av informasjon og synspunkter på livet og verden. Jeg fikk vite at han har vært gift, har en datter og tre barnebarn, at han hadde to storartede bestemødre og en morfar på lukket avdeling. Nå har jeg hverken kvinne eller mann, sa han.

Han konstaterte raskt at vi begge var enebarn. Således ikke noe søskenprat. Og hvordan var det å være sønner av ulykkelige mødre? Hans drakk, min gråt. Man blir veslevoksen av slikt, mente han. Hvordan var det å være sønn av en distansert grossererfar i Trondheim, som gjerne henvendte seg til sin sønn via å skrive brev. Faren roste sin sønn i ett av brevene. Han mente at det gikk godt for sønnen siden han hadde så bra venner. Det var nok en forventning om at han skulle ta over farens firma. Slik ble det jo slett ikke. Ble de skuffet? Blir ikke foreldre ofte det, da?

Utagerende festing og tung make-up

Han var svært glad i sine foreldre, sa han, men det hadde ikke bare vært lett. Så derfor reisebehovet. Han forlot en overklassekultur i Trondheim og kastet seg ut i verden. Det var et slags opprør, politiske og sosiale eksperimenter for å bli seg selv, sa han til meg. Det var en del utagerende festing og oppsiktsvekkende klær og frisyrer og tung make-up.

Kjell Erik Killi-Olsen tok deler av sin kunstnerutdannelse i Polen. Tidlig på 1980-tallet flyttet han til New York sammen med kunstnerne Therese Nortvedt og Olav Christopher Jenssen. Han ble en representant for en ny ekspresjonisme i maleriet. Det var – og er fortsatt – ofte sterke farger, og forvridde, til dels humoristiske og dels makabre figurer, lek og mareritt.

Han traff Manhattan og især bydelen East Village i en meget dynamisk tid. Det var kunstnerisk høykonjunktur. Hans uttrykksfulle kunst nådde raskt viktige gallerier og utstillingsplasser. Flere har omtalt ham som en kunstens popstjerne. Noen kunstnere treffer, og andre treffer ikke. Det er ikke minst derfor han vil lage sitt kunsthus i Trondheim. Han mener han har vært heldig, og han vil gi noe tilbake til de som ikke er like heldige.

Killi-Olsen flyttet til den urbane kruttønnen São Paulo i Brasil i forbindelse med at han ble invitert til den store kunstbiennalen der i 1989. Der presenterte han det som er blitt et ikonisk verk i norsk skulpturhistorie, Salamandernatten.

Arbeidet består av 72 tre meter høye skulpturer laget av polyester. De er dekket med sand fra byens gater. Verket var hans protest mot global oppvarming og ødeleggelsen av den brasilianske regnskogen. Det ble vist på Henie Onstad Kunstsenter i 2004. Nå har han gitt det til Trondheim kommune.

I denne rapporten om Killi-Olsen vender jeg igjen til besøket i atelieret. Han snakket om uroen. Jeg spør om hvordan den kan komme til uttrykk i bildene jeg ser rundt meg.

Jeg husker at jeg nevnte den danske teologen og etikeren Løgstrup. Han skrev noe om at noe av livets mening er å finne sin form. Det kan bety å bli seg selv, å utvikle sin identitet. Men det kan også bety å lage estetiske uttrykk for sine erfaringer, som ord, setninger, bilder, musikk og bevegelse.

– Tør jeg å utfordre meg selv?

– Det lyder kanskje som en kunstnerklisjé, men for meg handler uroen nettopp om det skapende, om å være kreativ. Tør jeg å utfordre meg selv? Er jeg for konform? Når jeg ser på mine egne malerier, ser jeg jo at jeg har en klassisk bakgrunn. Jeg forsøker å bruke den erfaringen jeg har – og så gå videre.

– Hvordan har du det når du holder på her?

– Det er ikke alltid det er så godt. Jeg hadde jo egentlig ikke trengt å være her. Jeg har det best når jeg jobber fysisk i naturen, som å grave. Da er jeg litt på avstand fra meg selv. Her er jeg jo belemret med problemer.

– Men du oppsøker det?

– Ja, det er meningen at jeg skal være her. Noen ganger er det ikke bare en psykisk utfordring, men også fysisk, å stå her i førti graders varme og male en lang dag. Men det er slett ikke synd på meg. Jeg har valgt det selv. Jeg er jo her nesten hele tiden. Jeg er heldig som får være her i fred og ufred.

Etter en kort natt våknet jeg til provençalsk lørdag. Jeg var blitt advart om den helvetes kirkeklokken som kimte hver halve time også om natten. Jeg hadde ikke hørt den. Nå var det lys, og jeg vandret omkring i slottet, og etter hvert ut i slottsparken. Jeg slo meg sammen med en svart katt. Det er ganske så vanvittig flott og vakkert.

Etter en stund støtte jeg også på min vert. Han står tidlig opp, gjerne ved femtiden, åpner opp, slipper inn lys og gjør seg klar, har hard arbeidsdisiplin, sier han, og er glad i rutiner.

Her bor han altså på om lag to tusen kvadratmeter slott med et åtti mål meget velholdt parkanlegg. Jeg planlegger at jeg må spørre ham om dette med å bo alene. Det engelske språket skiller mellom solitude og loneliness. Det første er å søke aleneheten, mens det andre er å være rammet av ensomheten. Hvor er han?

Det er lagt ned enormt mye tid, kapital – og omtanke – i oppussingen av slottet. Det er omtanke for detaljer. Først så jeg meg om i soverommet. Så så jeg meg om på badet. Så tok jeg rom for rom. Her er lite overlatt til tilfeldigheter. Slottsherren har sans for detaljene. Jeg så for meg timer hos antikvitetshandlere, timer sammen med snekkere, murere og arkitekter. Og han driver økologisk.

Han blir urolig når han snakker om en altfor varm sommer, som har ødelagt for vinproduksjonen. Og han snakker trist om de fem bikubene han hadde, og hvor fire ikke overlevde. Naturen lider. I sin tid var dette et militært anlegg. Denne delen av Europa var i middelalderen åstedet for religionskriger, slik det er i Midtøsten i dag, sier han. Vi går rundt, ser på rester av skyteskår, og han forteller at det er begravd mange lik under gulvplankene her. I ett av maleriene som blir stilt ut på Galleri Brandstrup møter vi mange av dem som er under gulvet.

Et lekende menneske

Kjell Erik Killi-Olsen og jeg spiser en langsom frokost i parken, beveger oss langsomt ned til bassenget, snakker langsomt med en nabo og hundene hennes over gjerdet, hun vil gjerne diskutere en helt fersk Freud-biografi med den korttidstilreiste psykiateren, og for øvrig mener hun at Erik–Kjell er ikke et egnet navn å uttale for franskmenn–må være et av de aller snilleste mennesker.

I parkanlegget står flere av hans egne menneskeskulpturer. Han forteller at en av skulpturene har han aldri orket å sende til noen utstilling. Den er skapt ut av den alvorlige sykdommen til en nær venn. Det er en skulptur av et menneske som krakelerer, som går i oppløsning.

Jeg tygger på dette med omtanke. Jeg skal ikke idyllisere min vert, men etter å ha vært her i omtrent ti timer, sovet noen av dem, så merker jeg at det er godt å være i et slikt selskap. Jeg har jo forberedt meg, googlet, lest og snakket med folk, og han beskrives som en som stort sett er blid, et lekende menneske, men samtidig ikke en som snakker folk etter munnen. Han er tydelig og klar på sitt.

Han beskrives som en meget sjenerøs mann. Han liker å gi bort. Og så kan jo den som selv er gjerrig i sinnet, kunne si at det er lett å gi bort for en som har så god råd. Han liker ikke å snakke om penger. Hans økonomi handler både om arv og kunstnerisk suksess. Nå ønsker han seg inntekter for å realisere sitt kunstsenter i Trondheim.

– Det er få som arbeider så hardt som meg.

Ja, han oppleves som meget sjenerøs, og da tenker jeg ikke på det materielle. Jeg sitter altså, som allerede skrevet, og fortsatt uten å idyllisere, med noen få timers inntrykk av en slottsherre som liker å gi bort interesse og oppmerksomhet. Igjen er vi på temaet nysgjerrighet. Det er godt at noen er genuint interessert. Og det er godt å være genuint interessert. Det er vitaliserende.

Vi hadde våre forskjellige innganger til nysgjerrigheten.

– Kunst handler jo ikke om å lage noe, sier han, men om å utforske noe, om å forsøke å finne ut noe nytt, og å prøve ut noe som man selv ikke har prøvd. Om det ikke er slik, blir det jo bare gjentagelser. Å sprenge mine egne grenser betyr kanskje å våge å la noe bli på lerretet som jeg egentlig er usikker på. Jeg må ta sjansen på ikke å male over. Det uferdige kan bli veldig bra. Det må jo være en nerve. Det må ikke bli for flinkt og lært.

Barnets utvikling

Og jeg spilte inn nysgjerrighet som min psykologiske fanesak. Jeg startet for sikkerhets skyld med starten. Et spedbarn blir ikke seg selv av seg selv. Barnet utvikles psykologisk ved at noen er interessert i det. Det blir seg selv ved at noen – som gjerne er mor og far – har det i sitt sinn, som interesse og omtanke, at de har barnet i mente.

De lurer på hva grimasen i ansiktet, eller vellyden eller klynkelyden, kan bety. Det er slik vi blir noen. Jeg sa noe om at nysgjerrigheten ikke bare er en forutsetning for god kunst, men at andres nysgjerrighet på oss er en forutsetning for å kjenne seg i live. Og jeg sa nok noe om at når nysgjerrigheten er borte hos oss selv, så kan vi vel gjerne kalle det depresjon. Da er det dødt. Det er slikt jeg pleier å si, fordi jeg mener det så sterkt.

Lørdag formiddag hadde jeg lyst til å komme meg inn i atelieret hvor all den nye kunsten sto. Men jeg måtte nok vente. Jeg hadde blitt informert om programmet. Først skulle vi til markedet i Uzès.

Jo, det var verdt turen og parkeringsvanskelighetene. Dette er den nærmeste byen. Det var et sprellevende marked i den historie- og kulturtunge byen med om lag åtte tusen innbyggere. Vi dro dit fordi Kjell Erik Killi-Olsen hadde lyst til å vise meg byen, for at vi skulle hente en kake han hadde bestilt, spise lunsj, og fordi han ville vise meg den verdenen han lever i. Vi vandret rundt, hentet kaken i et begeistret konditori, og vi støtte på mange som kjente ham. Han gir, og de gir tilbake.

Eiendomsmeglerne var særlig begeistret da vi dukket opp. Jo, han vurderer å selge slottet, siden han nå er på den lange hjemreisen. Men han ønsker å ha et holdepunkt her. Så han har bedt meglerne om å komme med innspill til hus eller leilighet i byen Uzès. Han hadde pekt på flere hus han kunne være interessert i. Han og de glade meglerne avtalte et møtetidspunkt neste dag.

Bildenes historier

Så var det altså på lørdag ettermiddag at jeg fikk komme inn i atelieret. Stemningen ble litt annerledes etter dette. Den ble mindre leken og mer alvorlig. Nå hadde han altså vist frem to års hardt arbeid til en annen enn hushjelpen. Han fortalte små historier til flere av bildene, eller små historier til noen detaljer i bildene.

– Bildene forandrer seg gjennom to år, sier Killi-Olsen. De forandrer seg når jeg ser på dem. Det handler om hvordan jeg er inni meg selv. Stemningen i meg selv styrer hva jeg ser. Det er fascinerende. Jeg liker å bli overrasket og forundret over egne bilder. Jeg skulle gjerne ha beholdt alle bildene selv og hatt dem på veggene her. Jeg er spent på når de kommer på Galleri Brandstrup. Der er det et annet lys. Denne verdenen er jo laget her. Så skal den vises frem et annet sted. Man debuterer jo hver gang. – Bli med meg hit, sier han.

Kjell Erik Killi-Olsen ber meg ta på ett av bildene. Han maler mye med kniv. Det er en stund siden dette er laget. Han maler tykt, og derfor er det ennå mykt. – Bildene selv er også i bevegelse.

Det hadde vært en voldsom vind på slottet. Flere trær blåste over ende. Der det ene hadde falt ned, satte han opp et lysthus. Vi hadde satt oss der. Lysthuset er bygd ved siden av et stort lindetre. Han lager te av lindeblomsten. Jeg spør om dette med å være så mye alene. Jeg sier at jeg hadde strevd med det. Er det en splendid isolation?

– Det er jo et slags samvær dette også, med arbeidene mine. Det er pågående dialoger med materialet, med oljen og med fortellingene. Jeg lager møter og dialoger på mine måter. Skulpturene er jo tredimensjonale figurer. Og selv om bildene er ganske så flate, er de som tredimensjonale for meg. De blir virkelige. Jeg er som en regissør. Nå må den skikkelsen ut, og jeg maler over den. Så kan jeg skrape den frem igjen.

– Er det enklere å være sammen med arbeidene enn med folk?

– Det er nå begge deler. Det er jo mye ubehag og kaos i det rommet. Det er slett ikke alltid som om jeg styrer det selv.

– Slik det også er med folk. Vi har jo begrenset kontroll.

– Synger du?

– Jeg er generelt glad i mennesker, særlig eldre mennesker. De har jo lagt mye av reisen bak seg. Gjort kan ikke gjøres ugjort. Det beste er jo om vi er åpne om de feilene vi har gjort. Hvert menneske må finne sitt ståsted. Jeg har vært veldig usikker, selv om mange ikke tror på det. Jeg kan jo konversere, være den sosiale og glemme meg selv.

Det er nødvendig å glemme seg selv av og til. Jeg har nok blitt flinkere til å stole på meg selv nå. Jeg har veldig godt av nysgjerrigheten min. Jeg har mye fantasi. Alle har en fantastisk historie. Jeg forsøker å fargelegge verden. Kjell Erik Killi-Olsen peker så opp mot hovedhuset.

– Og så er dette et fantastisk hus å synge i. Jeg lager underlige tekster selv. Det kan bli så mye volum at jeg blir rørt. Synger du?

Så går vi ut. Vi går en tur i parken hans og hilser på noen av skulpturene. Jeg tar bilder. Vi må se til P, sier han. Han har fortalt om henne. Vi går ut av eiendommen og til et lite nabohus. Han rister i porten. Det gjør han stort sett hver dag. Han vil sjekke at hun er i live og våken. Hun har snudd døgnet. Etter en stund kommer hun ut.

Hun er omtrent åtti år, er radmager, har langt grått hår, og holder hånden for munnen. Hun har ikke satt inn tennene sine, og synes det er flaut. Hun er rufsete kledd. Her bor hun sammen med en fårehund og en rekke katter. Hun er datter av en plastisk kirurg som i sin tid skapte seg en formue ved å komme under huden på velstående amerikanere. Hun var i sin tid selv en del av et kunstnermiljø i New York.

Hun hadde vært en muse for mange. Hun hadde kjøpt klær til Lou Reed før han ble kjent. Hun kjente John Lennon og Yoko Ono. Og miljøet rundt Andy Warhol ikke minst. Det var mange menn, og til slutt slo hun seg sammen med en alkoholisert brite og endte opp her. Han var død forlengst. Han stakk av fra meg femtitre ganger, sier P, men jeg lokket ham tilbake hver gang med pengene mine.

Hver natt sitter hun og skriver på sin selvbiografi. Hun klarer ikke å jobbe på dagen. Men hun klarer ikke helt å jobbe på nettene heller. Hun har skrevet på boken i årevis, men blir aldri ferdig. Hun vil også diskutere Freud og psykoanalysen med meg. Hun henter et par bøker fra 1980-tallet og spør om jeg kjenner dem. Det gjør jeg ikke.

Da vi skal gå, gråter hun. Nå skal jo monsieur Erik reise. Hvem skal se til meg da?

Foto av to sauer

Så var det søndag. Jeg måtte komme meg tilbake til flyplassen i Nice og så Norge. Nå var det dag, og jeg så mer av kulturlandskapet, og engstet meg ikke for villsvinene. Så var det kunstens tur til å dra til Norge.

De påfølgende dagene var det jevn sms-trafikk. Jeg fikk foto av maleriene og skulpturene som var pakket og stablet inn i en lastebil. De skulle først til rammemaker og så til Galleri Brandstrup, som skulle få se arbeidene for aller første gang. Og så var det Kjell Erik Killi-Olsen selv.

Nå skulle han selv dra. Han sendte et bilde av slottet om natten. Så mottok jeg korte og underholdende rapporter med tekst og bilde fra bilturen opp gjennom Europa, et enkelt lunsjmåltid i Luxembourg, en kø i Tyskland, danskebåten, og så norsk skog. Så kom endelig bildet fra gården Sandbu i Vågå.

Det var et foto av to sauer. Kjell Erik Killi-Olsen var kommet hjem – til sitt nye hjem.

Finn Skårderud er psykiater, professor og forfatter og skriver jevnlig for Aftenposten.