Forleden landet invitasjonskortet med reproduksjonen av «Amerikanske sommarfuglar» i posthylla, og Per Kleiva bruker også silketrykket med den dødbringende svermen på plakaten når han i dag åpner retrospektiv utstilling i Galleri Norske Grafikere i Oslo.
Kjartan Slettemarks assemblage av det napalmdrepte barnet over et blodig stjernebanner fra 1965, har Kleivas fem år yngre Vietnam-trykk både blitt kunsthistorie og fått status som ikon. Begges arbeider møtte først en fiendtlig offentlighet da de ble vist utenfor institusjonene, men verken øksehogget ved Stortinget eller nedrivingen av de nattlig oppsatte silketrykkene ute i det urbane klarte å påføre dem noe billedmessig banesår. Felles for de to vestlendingenes visuelle koder var at de både virket som momentan melding, og rommet en kompleksitet som ledet fantasien til å danne egne relasjoner og slik søkte å utvide det reseptive feltet.
Tysk parallell
«Amerikanske sommarfuglar» ville for øvrig vært et slående supplement til hans to materialbilder på den aktuelle Europop-utstillingen i det danske Arken-museet. Særlig som en poengtert parallell til tyske Wolf Vostells fotomontasje med B-52-bombefly, som slipper en last av skinnende leppestifthylser. Kleivas kobling av kamphelikopterne til fredelige insektvinger - i samstemte nyanser som gir assosiasjoner til kamuflasjefarger - formidler også noe om hvor fordekt Vietnamkrigen ble framstilt i storparten av norske medier. Metaforen med de flagrende vingene fra ferietidas flyktige insekt viste dessuten mot de klassiske landeplagene. Og lettheten i de delvis transparente fargene kommer i talende kontrast til bildets nattsvarte klangbunn - som formelig skyver fram det aggressive aspektet ved den teknologiske flykroppens natur.
Siden skulle Kleiva bearbeide temaet i sakralt triptykonformat gjennom «Blad frå imperialismens dagbok», hvor helikopterne fløy inn over liljene på marka i midtbildet. Det var dette tredelte trykket hvor angriperne tyr til stadig sterkere virkemidler - men samtidig fordrives med minskende dimensjoner og en subtilt seirende fargeoptimisme - som ga ham førstepris på grafikkbiennalen i Kraksw i 1972. Bildet av Kleivas kunstneriske profil og klassikerstilling som grafiker ble i avgjørende grad formet av disse kjente silketrykkene. Men utstillingen vitner nok en gang om en mye mer sammensatt skikkelse - som ikke lot seg dressere ideologisk og stadig avkler sine dystre og lengselsvare drømmesyner.
Duo med diktere
Den poetiske næringen har vært like viktig som det politiske engasjementet, og det er ikke akkurat enstrenget ekko når diktlinjer dirrer og slår an durlette og mollstemte billedklanger hos Kleiva. Draumkvedets Olav Åsteson danser seg inn i mønsteret på gammelt Telemark-treverk, og den chilenske storsangeren Pablo Nerudas ord om uttørrete leppers besatte behov for «et regn av kyss» - som kunstneren tidligere formet som skrift i sand - blir i et nytt trykk til tunger farget av lengselsblå væte foran en livgivende foss. Lemmer, lepper, smakens og hørselens organer var virksomme elementer med et dramatisk og sensuelt register hos Kleiva, lenge før 90-tallskunsten både gikk under huden og inn i væskenes kretsløp for å kartlegge et nytt kroppslig vokabular.
Den globale dialogen var ikke aktuell agenda da han stilte ut indianerkanoen og sameteltet med piggtråd på Sco Paulo-biennalen for 15 år siden, og opplevelsen av den brasilianske urbefolkningens fabelaktige fjærkunst ga nye farger til silketrykkskalaen i «Kort møte». Brasil-utstillingens installasjoner sto som dramatiske strofer fra et økologisk stemt rekviem, og tonen går i samme sorgtunge leie i de liturgisk fargete serigrafiene «Lauv som fell I og II». Det fallende bladet mot ikonkunstens symbolske gull- og sølvgrunn er i seg selv et uanselig motiv, men Kleiva gir den løvtynne levningen billedmessig tyngde til å utløse et ras av mening innenfor det stabile kvadratformatet.
Han har likevel ikke glemt den skeive ironien fra 60-tallets linjelekne popkunst, og vender tvisynet mot sin egen fortid i «Kvernhuset». Den gamle steinbygningen med møllehjulet i telemarkstunge omgivelser summer av undertoner fra Henrik Sørensen, og det var absolutt ikke med respekt for signaturen til Myllargutens maler som opprørske Kleiva & Co gikk sammen i gruppa «Sørensens venner» for å spille juryen på Høstutstillingen et puss i 1967. Derfor blir vannfallet mer enn bildet på romantisk fossedur i «Vær så snill - vær stille», og det er den flerstemte forestillingen Per Kleivas bilde gjør oss lydhøre for.