image

Etter samarbeidet med Bjarne Melgaard i 2011–12 fortsetter Sverre Koren Bjertnæs å la seg inspirere.

Men han står trygt på egne ben med Håkon Bleken og andre kunstnere som følgesvenner. Du er garantert ikke alene hvis du tenker at det maleriet der, det kunne da vært malt av Håkon Bleken (1929). Flere av maleriene til den nesten 50 år yngre kunstneren minner forbausende mye om bildene til Trøndernestoren. Like fullt er det ingen tvil om at maleriene i denne utstillingen er laget av Sverre Koren Bjertnæs ((38).

Velregissert

Han fortsetter der han slapp med den gigantiske utstillingen «Nervous Fluids» i Stenersenmuseet i fjor vinter. Mangfoldet er fortsatt stort. I et velregissert hele presenterer han malerier, bronseskulpturer, foto, video/animasjon, keramikk, tepper – og møbeldesign.

Men utstillingen i Galleri Brandstrup er mer konsentrert enn kakofonien i museet, det er bedre plass mellom verkene, og det er god balanse mellom de ulike uttrykkene. Utstillingen følges av Bertil Palmar Johansens spesialskrevne musikk.

Det første du møter er en installasjon som tar mesteparten av inngangspartiet, inkludert en (psykologs) liggebenk av spiler på et teppe med motiv fra en tidligere tegning. Den er omgitt av en falsk peis og bokhyller fulle av fotografier av hunder som han har tegnet videre på. En video viser to hunder i en bakgård gjennom 24 timer, der det flyter væske over bildet og «vokser» ulike animerte planter og andre figurer opp av bakken.

Neonskulptur

To bronseskulpturer er inspirert av den italienske tidligrenessansekunstneren Masaccios (1401–1428) freske «Utdrivelsen fra paradiset». Som om ikke motivet er trist nok i seg selv, er begge skulpturene tilføyd et foruroligende hode. Den store skulpturen er gjennomboret av et hull med en neonskulptur, i den mindre versjonen er ansiktene sterkt forvridd, som i en modernistisk leireklump.

Andre skulpturer er bygget over ulike fabeldyr, inkludert en ulv inspirert av Dyre Vaas skulptur foran Trondheim Kunstmuseum. I Koren Bjertnæs' versjon forvitrer uttrykket gradvis, og hodet er gått fullstendig i (modernistisk) oppløsning. Ødeleggelsen suppleres av to hoder i de fremre potene, forestillende den moderne, norske kunstens frontfigur Jakob Weidemann (1923–2001) og skuespilleren Nastassja Kinski (1961).

Neste uke viser Koren Bjertnæs resultatet av et samarbeid med Håkon Bleken i galleriet QBG. Hos Brandstrup er det imponerende å se hvordan han skaper sitt eget uttrykk samtidig som inspirasjonen fra Bleken og 20-tallsmodernistene skinner igjennom i maleriene. Ved å tilføre sine egne elementer blir bildene umiskjennelig hans.

Som helhet er denne utstillingen enda en byggestein i det «Bjertnæske» huset. Det fremstår som mer og mer karakteristisk.

Tittelen viser til en ny livssituasjon, og der har kona Hanna Maria en sentral plass. I Stenersenmuseet var hun massivt til stede i en serie kunstverk. Her har hun en mer perifer plass.

Utstillingens elementer viser en vilje til å bore dypt i kunstnerens ego. Det blir det god kunst av. Og et spennende «hus».