image

Bjørn Breistøl Båsens arbeider befinner seg i spennet mellom en borgerlig estetikk, det dekadente og det groteske. I bunnen ligger en personlig mytologi.

Kompleksitet, ornamentikk og materialvariasjon preger Bjørn Breistøl Båsens (1981) arbeider. Hans kunstneriske produksjon spenner fra figurative oljemalerier, møbelaktige treskulpturer, tekstilarbeider – som puter og skinnfeller, til porselensskulpturer og større scenografiske eller interiøraktige installasjoner.

Det visuelle språket hans hinter til både rokokkoen, romantikken og borgerskapets forfinede estetikk og dekadanse. Sentralt står materialer som forbindes med interiører og en håndverksmessig utføring som minner om overklasseobjekter fra en førindustriell periode.

Selv har Båsen vokst opp på en gård i Eggedal i Buskerud, men ikke et typisk norsk småbruk;

– Jeg er vokst opp på storgård, med rosetter i taket, forteller Båsen og legger til at denne bakgrunnen helt klart har klart satt preg på hans kunstneriske virke:

– For 100 år siden var det tjenere der, men hele den strukturen er jo forandret. Det med forandringer i sosiale klasser, «upstairs and downstairs» fascinerer meg og det går igjen i det jeg gjør. Jeg har en fascinasjon for subkultur og «sur-kultur» – overkulturen.

Personlig mytologi

Elementer fra forskjellige sosiale og kulturelle lag flettes sammen til enhetlige, avsluttede arbeider som springer ut av det Båsens kaller sin egen personlige mytologi.

– Jeg har bygd opp en slags alternativ kunsthistorie ispedd dekadanse. Jeg bruker den supersøte estetikken man finner i de japanske tegneseriene, også kjent som manga, og kombinerer dette med kitsch og det ekle.

Arbeidene blir en forlengelse av denne mytologien;

– Maleriene fremstiller scenarioer fra den mytologien, mens objektene er ting fra denne mytologiens verden. Installasjonene er hele denne verdenen. Andre kaller dette kanskje for sitt kunstnerskap, men jeg kaller det min personlige mytologi.

Ved hjelp av denne mytologien skaper Båsen en gjennomgående og særegen estetikk, en total illusjon av en verden.

– Det kan synes banalt å bruke begrepet skjønnhet, men for meg er dette et viktig begrep, og et grep jeg tar i bruk.

Wagnersk grep

Båsen benytter skjønnhetens forførende effekt bevisst og med overlegg. Betrakteren lokkes til å akseptere motivene og det ubehagelige innholdet. Dette omtaler han som et slags «wagnersk» triks:

– Wagner er ensbetydende med noe pompøst og stort. Han tok utgangspunkt i myter, rå og blodige, men presenterte fortellingene i pompøse og skjønne operaer. Jo mer «glossy» du gjør noe desto mer skummel tematikk kan du presentere, og dette var en taktikk Wagner brukte for å gjøre tematikken spiselig for borgerskapet.

Båsen mener at skjønnhet er det enkleste og mest effektive trikset man kan bruke, og han forsøker alltid å ha en viss skjønnhet i arbeidene, så lenge det lar seg gjøre. Samtidig lever vi i en annen tid, og ting er ikke så sjokkerende lenger.

– Det er mer snakk om å fordekke det ubehagelige ved hjelp av skjønnheten på et mer generelt plan. Dette er noe jeg spiller på i alle mine arbeider; ved hjelp av skjønnheten maskeres en grotesk tematikk. Samtidig er jeg opptatt av å kontrastere skjønnheten med noe, noe som korrumperer den. Det er dekadansen jeg er på jakt etter. At noe i utgangspunktet er vakkert, men ødelagt innenfra. Overflaten er perfekt, men ikke innsiden.

Primært maler

I dag er en gjennomført håndverksmessig teknikk gjennomgående i alle Båsens arbeider. Men da han studerte ved The Art Institute i Bournemouth i England hvor han gikk ut med Bachelor of Fine Arts i 2004, brukte han funnede objekter som utgangspunkt for skulpturene sine:

- Jeg brukte ting jeg fant og plukket dem fra hverandre og bygde sammen igjen på nye måter.

Men det holdt ikke for Båsen å ta i bruk eksisterende objekter og rekonstruere dem;

– Fordi jeg er opptatt av å skape en total estetikk så bygger jeg nå selv.

Selv om Båsen jobber like mye med skulptur og installasjoner ser han seg selv primært som en maler;

– Jeg tenker todimensjonalt, ikke tredimensjonalt. Dette fører til at jeg ser skulpturene annerledes på papiret enn i virkeligheten, som igjen fører til et spenningsrom som fungerer bra for meg. Jeg kommer opp med former på papiret som blir annerledes i tre dimensjoner. Slik oppstår det noen ganger praktiske utfordringer; jeg finner for eksempel ut at en skulptur slett ikke kan stå slik jeg opprinnelig tegnet den, og jeg må endre dens konstruksjon.

Magefølelsen sa Norge

Etter at Båsen hadde tatt bachelorgraden i England var planen å fortsette studiene sine der, men etter å ha søkt og vært inne til intervju på Kunstakademiet i Oslo, ombestemte han seg. Han fulgte magefølelsen, noe som skulle vise seg å være avgjørende for kunstnerskapet hans:

– Jeg var ikke klar over det da, men det er lettere å slå gjennom i Norge dersom man har tatt utdannelsen sin her.

Mens han holdt på med mastergraden kom han i kontakt med Galleri Brandstrup;

– Dette var i forbindelse med Take Off, som er en avgangsutstilling Brandstrup arrangerte årlig, forklarer han.

– Studenter på kunstakademiene i Norge ble oppfordret til å søke, og to fra hvert akademi ble plukket ut.

Båsen søkte på Take Off i 2007, ble antatt og har siden fortsatt å jobbe med galleriet;

– Jeg vet ikke helt hva det var galleriet «tente» på, men jeg var veldig heldig. Ikke minst fordi jeg liker gallerirommet veldig godt. Jeg er avhengig av å stille ut i fine omgivelser, og å bruke rommet, så et bra gallerirom er viktig for meg.

Galleri Brandstrup hadde da lokaler i en eldre, ærverdig herregård i Madserud Allé i nærheten av Frognerparken i Oslo. Lokalene passet godt til den borgerlige estetikken i arbeidene.

Besjelede objekter

Samme året viste Båsen verket A Delicate Slumber på Kunstakademiets avgangsutstilling på Stenersenmuseet. Verket er et skulpturelt, møbellignende objekt preget av sirlig utført håndverk. Det består av en stol uten sete som står foran en åpen skammel fylt med små puter. Et maleri i stolryggen fremstiller en stor, gyllen gullgruve med flere innganger og irrganger.

- A Delicate Slumber har en utforming som kan skape assosiasjoner til borgerskapets eksklusive møblement. Gyllent treverk i et møbel hinter til en avslappet, eksklusiv men kan hende dekadent, livsstil beskriver Båsen.

En organisk utforming får stolen og skammelen til å fremstå som levende vesener, og dette er noe Båsen bevisst prøver å få til i arbeidene sine;

– Jeg prøver å utforme dem så de har noe menneskelig over seg, en slags personlighetskvalitet. Man kan kanskje snakke om en form for besjeling av objektene. Det er absurde, merkelige møbler som gir fra seg en egen stemning.

Det gåtefulle

Dette året ble Båsen også invitert til å delta på Lights On – norsk samtidskunst som åpnet i januar 2008 på Astrup Fearnley Museet.

– Jeg var så heldig å bli invitert til å delta på Lights On, noe som var topp med tanke på at Astrup Fearnley er det mest toneangivende museet for samtidskunst i Oslo.

Her viste han skulpturen Termus (2007). Verket er et frittstående, firkantet porselensobjekt, hvitt med sirlig påmalt bladverk som minner om porselensservisenes intrikate mønstre. Tre ledninger stikker ut av objektet og er koblet til veggen, noe som får Termus til å ligne et slags forunderlig kjøleskap.

– Termus er en henvisning til elektrisitetens begynnelse, og hvordan man mot slutten av 1800-tallet sørget for et gjennomført design på alle ting i huset, selv elektriske artikler.

Båsen er opptatt av hvordan tingene vi omgir oss med forteller en historie om den tiden de tilhører, en historie som bare er indirekte til stede i objektet;    

– Jeg er mer opptatt av det som ikke er der. For eksempel kan man lese en god del ut fra en rokokkosofa; den sier mye om denne tidens livsstil og holdninger, sammenlignet med for eksempel en barokk sofa – den finnes ikke; det var rokokkoen som fant opp sofaen. Det er litt på denne måten jeg tenker med objektene mine. Jeg forsøker å lage dem slik at de gir inntrykk av å ha en funksjon, uten å si hvilken funksjon. De spiller på det gåtefulle, og det handler om å si litt men ikke alt for mye, ikke avsløre alt. Føringen er viktigere.

Med litteraturen som utgangspunkt

I separatutstillingen Taffelarium på Galleri Brandstrup i 2009 spilte Båsen igjen på tvetydigheten mellom det skjønne og det groteske. Her viste han en serie på 13 malerier hvor lyse, delvis gullbelagte porselensobjekter dominerer billedflaten. I skyggene fra porselensgjenstandene har han malt inn truende motiver av mennesker som blir hengt, skutt og henrettet, og kastet utfor stup.

– Utgangspunktet for bildene er romanen De Velvillige av Jonathan Littell. Det er en bok som tar for seg en SS-offisers opplevelser på østfronten under andre verdenskrig.

I boken følges SS-offiseren gjennom alle krigens faser; felttog i Ukraina skildres i detaljer; massakrene i Babij Jar beskrives og hvordan han må arbeide med å holde fangene i live i leirene når arbeidskraften blir en mangelvare.

– Jeg liker å ta utgangspunkt i noe som ikke er kunst, og er kanskje mer inspirert av litteratur enn av kunst, avslører han.

– Selv om det er mye samtidskunst jeg liker, så er jeg hele tiden på jakt etter det som er mitt eget. Det er enklere å ta utgangspunkt i litteratur enn kunstrelaterte ting. Man stiller på mange måter friere da.

Fra borgerlig til moderne

Det er konkrete hendelser fra boka som er gjengitt i skyggene i maleriene, og porselen står som en kontrast til de mørke elementene som Båsen ønsker å mane frem

– Serien er inspirert av at mange i det borgerlige Europa lot seg forlede av den nazistiske grunntanken. Porselenet, som du kan kalle det borgerlige gullet, fremstår her mer grotesk og farlig.

Utdrag fra teksten er også fysisk preget inn i maleriene.

– Spenningsfeltet som oppstår mellom tekst og bilde er vesentlig i disse maleriene; implisitt fordi det er hendelser fra en tekstlig kilde som er fremstilt, men samtidig eksplisitt fordi det er stanset inn utdrag fra teksten i lerretet.

Dette var den siste utstillingen Båsen hadde i de gamle lokalene i Madserud Allè. I fjor flyttet galleriet til nye, moderne lokaler på Tjuvholmen. I Båsens øyne passet dette godt med vendingen arbeidene hans har begynt å ta:

– Det virker som en heldig tilfeldighet at Brandstrup fikk nye lokaler idet jeg begynte å forandre på prosjektene mine. Taffelarium passet veldig bra i de gamle, borgerlige lokalene, mens den serien jeg jobber med nå vil ha et mer harmonisk spenningsfelt i de nye lokalene.

Ny retning

Den nye serien malerier Båsen nevner skal vises i USA i februar, på Anya Tisch Gallery i Houston.

– Galleriet inviterte meg da vi møttes på The Solo Project, en av satellittmessene i forbindelse med Art Basel, hvor jeg stilte ut hos Brandstrup. De hadde sett noen av maleriene fra Taffelarium, og likte det de så.

Litteraturen er, som i Taffelarium, også utgangspunktet for de nye maleriene. Denne gangen er det romanen Germinale av Emile Zola. Boken forteller en realistisk historie om kullarbeideres streik i 1860 i Frankrike. I de nye maleriene tar han et skritt bort fra den borgerlige estetikken for å undersøke gruveindustrien.

– Jeg utforsker kombinasjonen av en gammel tekst som skildrer 1800-tallets gruvevirksomhet og den visuelle framstillingen som viser et tilsvarende scenario á la i dag, der alle materialoverflater – steinveggene i gruvene og kjøretøyene i stål – er erstattet med det som faktisk er formålet med gruvevirksomheten: diamanter og edelsteiner.

Båsen opplever at de nye maleriene er i ferd med å ta kunstnerskapet hans i en ny retning.

– Motivene er ganske annerledes, det er i ferd med å forandre seg det jeg gjør; dekadansen er der, men det er kanskje på vei til å bli mer samtidig?